Smørstabbtindane (12.05.2001)

Vi våknet sånn passe tidlig på campingplassen mellom Fortun og Skjolden og kjørte oppover mot Sognefjellet etter en lang og god frokost. Det var bare 12. mai, men likevel møtte vi ikke snøen før rundt 600 moh. Oppe ved ruinene av Turtagrø hotell var det heller ikke mye snø. Vi hadde vurdert å gå på Ringstindane, men den forholdsvis lange anmarsjen på snø som garantert ville bli råtten på slutten av en solrik dag som denne gjorde at vi trakk videre oppover mot Sognefjellet hvor anmarsjen til breene er meget kort.
På Turtagrø var det masse biler og en stor teltleir i regi av ekstremsportmagasinet fri flyt, og i stigningene opp mot Dyrhaugsryggen var det mange små menneskeprikker med en lang stigning foran seg.
Oppe på Sognefjellet var det til vår overraskelse mindre biler. Parkeringen foran Sognefjellhytta var bare halvfull. Ved veiens høyeste punkt, Fantesteinen på vel 1430 moh parkerte vi og begynte å tømme solkremtubene.
Fra et høydedrag et steinkast ovenfor riksveien begynte en nøttebrun soltilbeder å komme med tørre kommentarer og vittige tilrop. Toppen ble nådd da han kastet badebuksa og poserte i det naturen hadde utstyrt ham med. Enten full eller bare klin gær'n konkluderte vi med før vi la i vei mot Bøverbreen (det mest oppsprukne brefallet på Sognefjellsiden av Smørstabbreen), noen med og noen uten feller allerede fra starten.
Ved foten av breen var det på med skifeller for resten av følget før vi svettet oss opp de første par hundre høydemeterne i venstre kant av brefallet. Vi gikk kun noen titalls meter i fra de åpne bresprekkene, men det var helt kurant å følge kanten.
Vi passerte her et følge på tre på vei til Storebjørn, men det viste seg da vi kom tilbake at de hadde snudd bare noen hundre meter ovenfor der vi passerte dem. Bortsett fra disse var vi de eneste som benyttet Bøverbreen som oppgang denne dagen.
Da breen begynte å flate ut unnet vi oss en lang rast i brekanten på noen mørke, soloppvarmede steiner. Sola vamret virkelig og klær var nesten unødvendig. Svetten silte og de medbrakte vannflaskene minket raskt.
Vi hadde ennå ikke helt bestemt oss for hvilke topper vi skulle prøve oss, men ønsket om å komme på Storebjørn var sterkt.
Det ble til at vi skrådde østover breflata og ned i en liten nedsenkning der Kalven / Skeii ryggen reiser seg opp av breen, rundt denne og videre østover med stø kurs mot Bjørneskardet.
Rett før Skeii passerte vi en lang rekke stående skipar og fotspor som gikk rakt opp mot ryggen mellom Skeii og Kalven. Vi lurte på hvorfor de hadde satt igjen skiene så langt ute på breflata uten av vi fant noe fornuftig svar på det der og da.
Nærmere Bjørneskardet ble det mer og mer folksomt. Noen lå midt på breflata og solte seg, mens i den andre enden av skalaen befant de fire som traverserte ryggen fra over Skeii (2118 moh), Veslebjørn (2150 moh) og den smale eggen over til Veslebjørn Nord (2110 moh). I ettertid gikk det da også opp for oss at det trolig var disse som hadde satt igjen skiene langt nede på breflata.
Det var tydelig at de fleste som befant seg i dette området hadde gått opp Leirbreen nede fra Krossbu. Omtrent på hver eneste topp befant det seg mennesker. Flest på Storebjørn og de lette toppene Geiti (2077 moh) og Veslebjørn Nord, men det var også en del som gikk på Saksi (2189 moh).

Etter en pause i Bjørneskardet som vinden sterkt bidro til å korte ned, delte vi oss. Julia ruslet alene på Veslebjørn Nord og videre mot Geiti hvor hun ventet, mens jeg og broder'n fortsatte ned Bjørnebreen, først litt til venstre for å omgå en bresprekk og en bratt kant og så på skrå ned til høyre ned i ei lita vindgryte rett under Veslebjørn Nord, over en 5 meter høy snøkam og så sydover på skrå opp Bjørnebreen mot ryggen mellom Velsebjørn og Storebjørn. Noen få sprekker tittet gjennom snølaget på breen, men stort sett gjemte de seg godt denne dagen. Sommerbilder viser imidlertid at det er flere, til dels meget store sprekker på Bjørnebreen.
Verken vi eller noen andre brukte tau, og det er strengt tatt ikke nødvendig ved god sikt på denne tiden av året.
Vi satte igjen skiene oppe på kammen mot Smørstabbreen og nøt en fantastisk utsikt mot de vestligste Smørstabbtindane, Hurrungane, Fannaraaken, Skeii og mye annet. Det hadde vært mange på toppen denne dagen og det var et markert tråkk hele veien opp til toppen. Den vanlige veien følger for øvrig høyre kant av breen, til venstre for en liten knatt et stykke opp i bakken og videre forholdsvis rett opp mot toppen. De siste 50 meterne blir det litt brattere, men så lenge snøforholdene er bra er det enkelt helt til topps. (Det er også mange som kommer opp fra Smørstabbreen og opp ei snørenne som går helt opp på ryggen 50-60 høydemetre ovenfor det laveste punktet på bandet mellom Vesle- og Storebjørn.).
Toppen var en forholdsvis flat øst-vest gående rygg, hvor topp punktet lå lengst vest. Hundre meter lenger øst lå nok et mindre topp-punkt, og rett vestenfor der igjen nok et mindre, og langt mer luftig topp-punkt med en varde på.
Utsikten var upåklagelig. Man ser det meste av Jotunheimen og langt mer enn som så fra toppen, men det er likevel utsikten mot de andre, spisse, Smørstabbtindane som fanger det meste av oppmerksomheten.

Veslebjørn frasydøst så ut til å være en enkel sak så vi småsprang ned til skiene og kastet ikke bort mer tid slik at Julia skulle slippe å vente alt for lenge. Det var jevnt bratt opp til toppen, men heller ikke her problematisk for en nokså pysete fyr som meg. På toppen ble det en et par obligatoriske toppbilder, og en kort studie av eggene som strakte seg nordøstover mot Veslebjørn Nord og vest til nordvestover mot Skeii. Spesielt den førstnevnte fikk det til å gå frysninger ned over ryggen, mens den andre så litt snillere ut, om ikke enkel den heller.
På et blunk var vi nede ved skiene igjen. Snøen var tung og våt og innbød ikke til å kjøre Telemark, og siden vi likevel måtte opp et godt stykke til Bjørneskardet igjen valgte vi å beholde fellene på.

I Bjørneskardet delte vi oss. Broder'n ville på Saksi (2189 moh), mens jeg ville bort til Julia som ventet ved foten av Geiti, så ikke ventetiden ble for lang (vi skulle jo i utgangspunktet bare opp på Storebjørn).
Fra Bjørneskardet fulgte broder'n ryggen nord til nordøstover et lite stykke og sidelengs øverst på snøflaket opp fra breen til han kom bort til den karakteristiske renna som på en måte deler vestsiden av Saksi i to.
Den første delen av renna er bratt, og her er det greit å utvise litt forsiktighet, men på en dag som denne hvor snøen var myk var det forholdsvis enkelt å komme seg til topps.
Renna ble litt mindre bratt lenger oppe. De siste meterne opp til sydøsttoppen var det litt klyving.
På vei tilbake ble også den andre toppen besøkt.
Vi møttes alle tre igjen på breflata.
Herfra var det bare morsomme nedoverbakker helt ned til brekanten. Litt senere kunne vi sette oss slitne, men fornøyde i bilen med kurs for Lom og campingplassen der.