Dette var dagen vi skulle komme opp på den utilgjengelige Hettpiggen. Tidlig lørdag morgen hentet vi bomkort i vakta på Hjerkinn skytefelt og kjørt inn til Snøheim. Allerede i 1300 meters høyde omsluttet tåka oss, og det var skumringsmørkt oppe ved Snøheim.
I tett tåke, med sekkene fulle av klatreutstyr, la vi på vei innover mot Snøhettamassivet. Vi fulgte den merkede stien opp mot Vesttoppen uten å få med oss stort mer enn at det gikk oppover. Et kort øyeblikk kunne vi ane konturene av Istjernet før vi for alvor gav oss i kast med ryggen opp mot toppen.
I ca. 1700 meters høyde ble nysnøflekkene hyppigere og på det store platået i rundt 1900 meters høyde ble snøen dominerende. Etter ca. 2 timer var vi på Vesttoppen. Ryggen hadde vært bred å slak hele veien, men akkurat oppe ved toppvarden smalnet det kraftig til.
Et kraftig snødrev slo inn fra sydøst og det var riktig surt på toppen hvor 30-40 cm nysnø allerede hadde lagt seg. Etter en liten matpause begynte vi å gå østover den stadig smalere toppeggen. Vi kom ikke langt før en bratt hammer på snaut 5 meter satte en brå stopper for den videre fremdriften. Vi gravde frem en stor stenblokk og fikk lagt en slynge rundt denne før vi la ut en kort taustump. Vi rappellerte ned hammeren og fortsatte forsiktig bort den snødekte eggen, med det loddrette stupet i syd og den steile, snødekte fjellsida i nord. Etterhvert kom vi oss ned på ei hylle noen meter nedenfor eggen og innrettet et taufeste her, før en av oss rappellerte ned ei renne de snaut 40 meter til skaret mot Hettpiggen. Etter at han hadde rekognosert litt opp mot denne, bestemte vi oss for å droppe det hele. Å klatre opp det snø- og isdekte fjellet var ikke noe for oss i dag. Den tette tåka, kraftige vinden og snøværet gjorde heller ikke denne avgjørelsen noe vanskeligere.
På tilbakeveien ble det armgang opp taustumpen (vår forbindelseslinje til sivilisasjonen) som hang ned den bratte hammeren. Ordinær klatring var ikke mulig på det såpeglatte fjellet. På vesttoppen møtte vi tre trøndere som hadde planlagt å gå Snøhettatraversen, men de hadde vel egentlig gitt opp allerede der og da, selv om de gikk bort til hammeren før de snudde.
Vi hadde ikke sett annet enn tåke og de nærmeste omgivelsene hele dagen, og først nede på Hjerkinn kom vi under det klamme tåkegrepet.
Kommentarer