Svartdalspigger til Mesmogtinden (14.07.2003)

Gjendebu til Mesmogtinden og tilbake igjen

Etter en rolig helg ved sjøen var det på tide å utnytte høytrykket som var spådd i fjellet de neste dagene. Vekkerklokka ringte ubønnhørlig litt før kl. 5 om morgenen, og 2 og en halv time senere var jeg ombord i Gjende IV på vei til Gjendebu. Allerede ved ankomst Gjendebu, før kl. 9 om morgenen var det godt og varmt. Ikke et vindpust og et nesten speilblankt, grønnaktig Gjende, med nordre Svartdalspiggen, dagens første turmål, ruvende mer enn 1100 meter ovenfor.

Jeg visste hvor jeg skulle - ved to anledninger før har vi benyttet en flott teltplass på deltaet mellom Veselåe og Storåe. Her mellom fjellbjørkene finner man så vel som kuer, kumøkk og mygg også flotte gressenger, ypperlig egnet for teltslaging. Teltet ble slått opp og en forholdsvis lett dagstursekk pakket før jeg la i vei mot dagens mål: Alle 2000 meterstopper fra Nordre Svartdalspiggen t.o.m. Mesmogtind.

Nordre Svartdalspiggen

Turen startet litt annerledes enn planlagt ved at stien mot Torfinnsbu var lagt om. I stedet for å fortsette over det myrete deltaet fulgte ruta stien mot Eidsbugarden ca. 1 km. langs Vesleåe før denne ble krysset på en ny bro. Merket rute til toppen av Svartdalspiggen går opp fra Svartdalsmunningen og så fra nord, men siden jeg allerede var kommet så langt i "feil retning", tenkte jeg at jeg like gjerne kunne skrå sydvestover mot Langedalen og så opp på nordryggen.

Til tross for skyggen i skogen begynte svetten fort å sile der jeg brøytet meg opp gjennom underskogen. Heldigvis var det ikke langt opp til tregrensa. Bak meg pekte den markerte Gjendetunga rett mot den blå himmelen og lenger opp bak Storådalen begynte stadig flere stortopper å dukke opp. Jeg krysset på skrå oppover en rekke snørenner med et underlag som varierte fra lettegått "museøre-lende" til mer tungått vierkratt. Det var ganske bratt. Pusten gikk, svetten rant og utsikten videt seg stadig mer ut. Semmeltinden, Visbretinden, Skardalseggi, Hellstugutindane og Surtningssui var blant de mange toppene som tittet frem. Da jeg rundet munningan til Langedalen dukket Slettmarkshø massivet opp, med deler av den oppsprukne Langedalsbreen på venstre hånd. Allerede nå midt i juli, var blåisen fremme på det meste av breen.

Jeg slet meg etterhvert oppover mot nordryggen på Svartdalspiggen. Det var bratt, men ikke vanskelig på noen som helst måte, bare fryktelig tungt. Myk, fjærende vegetasjon i sterk stigning er noe av det tyngre jeg vet om å forsere. Faktisk gikk det mye bedre med en gang vegetasjonen begynte å gi tapt for steinura. Jeg skrådde enkelt opp steinura i retning Svartdalen og kom etterhvert inn på den merkede ruta, en av ganske få toppturer som er "griset til" med rød maling. Ca. 150 meter under toppen stod jeg på kanten ut mot Svartdalen og nøt utsikten mot Knutseggen og tindene rundt Svartdalen. Langt under meg så jeg den tydelige stien gjennom Svartdalen, men fjellvandrere så jeg ikke noe til. De siste meterne opp til toppen var det veldig enkel klyving litt ut i nordvestsiden før jeg kunne slenge meg ned ved varden for en fortjent hvil. Så og si vindstille. Sol fra skyfri himmel. Det ble en god pause på toppen, med litt fotografering, kartstudering og slumring.

Svartdalspiggtraversen

Ryggen videre mot Store Svartdalspiggen så veldig grei ut. Jeg hadde ikke med meg noen beskrivelser, men i bakhodet mente jeg å ha lest at denne stedvis måtte omgås på vestsiden. Med denne vage informasjonen fortsatte jeg. Det var en kort og grei egg, med noen små enkle klyvepunkter som stort sett kunne omgås før jeg stod på toppen av Store Svartdalspiggen - dagens 2. topp og den første nye 2000 meteren. Herfra var utsikten flott mot den videre ruta i syd, og det meste av Jotunheimen ellers. De sydglige Svartdalspiggane så beskjedne ut, men både Langedalstind og spesielt Mesmogtind så svært dominerende og flotte ut. Breen som strakk seg nesten helt opp til Langedalstind understreket inntrykket av vill og flott natur.

Fra Store Svartdalspiggen fortsatte jeg et kort stykke sydover, før det ble brått stopp. Jeg prøvde meg så ned en renne i vestsiden, men da jeg kom til et rapellfeste skjønte jeg at det ikke var noe mer for meg å gjøre her heller, så jeg måtte opp igjen til toppen og et stykke tilbake før jeg tok meg ned i vestsiden. Jeg måtte et godt stykke ned før jeg kunne ta meg bortover i siden innunder fjellet og bort på eggen igjen. Borte på eggen møtte et imponerende syn meg: Sydflanken på Store Svartdalspiggen. Loddrett, nesten blankt fjell, til dels med overheng. Litt lenger til venstre gikk det bratte renner og formasjoner opp, som sikkert lar seg klatre greit, og i alle fall virket kurante å rappellere ned. Videre fulgte jeg eggen stort sett hele veien nedover. Det var en del klyvepunkter, men de aller fleste av disse kan omgås i vestsiden dersom man foretrekker det. Ryggen opp mot Midtre Svartdalspiggen var dominert av store steinblokker og sva, en temmelig enkel bestigning. Berg- og dalbaneturen fortsatt videre til Søre Svartdalspiggen. Jeg hadde hatt mange og til dels lange pauser og brukt hele 6 timer så langt. Jeg studerte Slettmarkshø massivet og mulighetene for å ta seg opp via Langedalen og opp til søreggen der. Det så forholdsvis greit ut. På min andre side ventet Langedalstind. Jeg var ganske tom for krefter og grudde meg litt for oppstigningen.

Langedalstind og Mesmogtind

Fra Søre Svartdalspiggen var det en kort og grei nedstigning til bandet og en nesten like grei, men adskillig lenger oppstigning mot Langedalstind. Det gikk på et vis det også. Jeg var etterhvert mer og mer bekymret for hvordan jeg skulle komme meg opp på Mesmogtind, dagens bratteste utfordring, enn hvordan jeg skulle orke å gå tilbake. Fra Langedalstind var det stedvis ganske bratt ned, slik at hendene måtte tas endel til hjelp. På bandet mot Mesmogtinden ble jeg stående å lure på hvor letteste rute gikk opp. Lenger nede til høyre så jeg spor i snøen hvor folk tydeligvis hadde traversert fra Kvitskardstind i Mesmogtind sin sydflanke for å komme opp på sydvestryggen.
Jeg fulgte sydvestryggen oppover. Ruta gikk tydeligvis litt på høyre side av ryggen, men så lenge jeg følte meg litt ovenpå holdt jeg meg til eggen. Det var ikke vanskelig, kanskje en god to'er klatreteknisk - og i liten grad luftig. Jeg var i grunnen overrasket da jeg var oppe og kun hadde få enkle metre igjen til varden.
For en flott tinde! For en utsikt! Det dro seg allerede mot kvelden, selv i en gjennomsvett t-skjorte var det behagelig på toppen. Jeg hadde ikke sett et menneske hele dagen og funderte på om det var like stille på andre siden av dalen, der jeg skottet bort på Store Knutsholstind. I Leirungsdalen var isen helt borte på de øverste tjønna, og jeg måtte tenke 2 år tilbake på omtrent sammet tid - da var de så og si fullstendig snø og isdekket. Dette var unektelig en varm og snøfattig sommer i Jotunheimen.

Bomtur

Ned igjen holdt jeg meg på venstre side av ryggen, etterhvert i en markert renne det siste stykket. Ved begynnelsen på ryggen skrådde jeg videre ned mot den vesle brefonna innunder Langedalstind. Planen var å krysse over mot de sydlige sekundærtoppene til Langedalstind. Det viste seg snart at jeg var på bomtur. Det ble brattere og brattere, bl.a. forbi et par punkter hvor man absolutt ikke burde miste taket før jeg endte opp ved noen steile, glatte skrenter mot breen. Jeg så med en gang at jeg var kommet for langt vest, og at jeg burde gått mer direkte nedover fra Mesmogtind. Jeg orket ikke tanken på å gå opp igjen for så å finne en vei lenger borte, i stedet droppet jeg disse toppene og slet meg hele veien opp til Langedalstind.
På Langedalstind hadde kveldslyset for alvor satt inn, og noen fyldige issolleier som tappert vokste her oppe på 2200 meter over havet måtte jeg bare fotografere.

Tilbaketuren

Returen gikk over Søre Svartdalspiggen og et stykke ned sydvestryggen fra denne, før jeg etterhvert skrådde ned fjellsiden mot Langedalen. Det gikk lenge bra, og på kartet så det ikke så bratt ut, men jeg rotet meg etterhvert borti en stadig brattere fjellside. På smale grasshyller og bakoverklatrende ned noen punkter hvor jeg ikke følte meg veldig høy i hatten, fikk jeg lurt meg ned her på et vis. Da jeg stod nede og tittet tilbake der jeg var kommet ned virket det i alle fall ganske ufremkommelig. Den neste biten var som en lek i forhold. På snøfonner ned til Langedalsbreen og på snø langs denne og siden gjennom lettgått morenelandskap. Trått ble det først nede i vegetasjonsbeltet, og ikke minst gjennom bjørkeskogen hvor myggen var i festhumør, noe jeg absolutt ikke var. Jeg hadde hatt med svært lite mat, og fantaserte etterhvert om brus, sjokolade og potetgull på Gjendebu. Jeg gikk rett forbi teltet uten å sakne farten og rett til Gjendebu. 10 minutter etter stengetid fikk jeg kjøpt det jeg hadde lengtet etter og kunne tilfreds rusle bort til teltet.

Med bomturer inkludert ble det godt og vel 2000 høydemetre denne turen, ikke noe problem å sove etter det.