Juvasstur (21.07.2001)

Etter en drøy tur dagen før ville vi ta det mer med ro denne dagen. Julia hadde ikke vært på Juvasshytta før og jeg hadde ikke vært der siden jeg barn så det syntes å være et flott utgangspunkt for en lett topptur.

Ved Raubergstulen rynket vi litt på nesen over en bomavgift på 70 kr. før vi fortsatte opp den fortreffelige veien som tok oss så høyt det går an å komme med bil i Norge.
Dagens første mål, Kjelhøi, lå rett fremfor oss i det vi rundet Juvasshøe. Vi kjørte forbi Juvasshytta og videre til sommerskisenteret ved foten av Vesljuvbreen. I motsetning til breen inne i Kjelen var omtrent ikke råd å se verken blåis eller sprekker på Vesljuvbreen. Det er også sikkert derfor den egner seg så godt til sommerskikjøring.

Været var mindre fornøyelig enn gårsdagen. Tåkeskyer drev forbi toppene og små regnskurer avløste hverandre. En ting kunne vi der og da enes om: Det må være ekte entusiaster som står på ski midt i juli på våt sørpesnø i regnvær. Hva andre tenkte om oss da vi trasket opp breen til fots i det samme været vil jeg ikke spekulere i.
Selv om jeg ikke har noe imot et sommerskisenter her oppe klarte jeg ikke å la være å ergre meg over en snøscooter som kjørte skiløpere til alle mulige andre steder. Aner snøscooterfolk hvor jævlig snøscootereksos lukter. På flere hundre meters avstand nesten oppunder toppen på Kjelhøi var det slik at vi virkelig følte eksoslukten rive i halsen. (Måtte noen vettuge sjeler virkelig gjøre en innsats for å begrense bruken av disse doningene!!!!!!)

Snøen var bløt og tung så det ble et større slit de snaut 400 høydemeterne opp til Kjelhøi, en høyst uinteressant 2000 meterstopp. Den ble ganske fort utropt til Norges minst spektakulære 2000 meterstopp av oss (dagens neste mål, Galdhøi fikk litt senere en god 2. plass i samme kåring).
Tåka la seg klam rundt oss på toppen vi forlot raskt denne steinhaugen med kurs mot Galdhøi. Det ble en ganske drøy etappe bortover en steinslette som strekker seg ca. 2 km sydvestover: Utvilsomt Norges høyeste fjellplatå.
I det vi nærmet oss Galdhøi lettet plutselig været. Skulle vi atter en gang ha griseflaks da? Galdhøpiggen tittet snart frem fra skyene og en stor blå flekk kom til syne over oss. Fantastisk: Ellers i Jotunheimen så det totalt tungt og grått ut, men akkurat her dukker altså denne finværsslusen opp!
En håndfull tusenbein (les taulag) med turister på vei opp til piggen frydet seg nok like mye som oss.
Etter en kort pause på toppen gikk vi ned steinura mot Løyftet (skaret mot Vesle Galdhøpiggen), og der dukket plutselig et fantastisk skue opp. Kanskje var det den monotone vandringen over flate steinflyer som gjorde at dette synet nesten tok pusten fra meg, men uansett: Gjennom skaret mot Velse Galdhøpiggen dukket det kraftig oppsprukne isfallet på Storjuvbreen, badet i sol, opp. Bakenfor der igjen skinte sola på Storgrovhøe og Storgrovtinden.
Bilder ble tatt. Litt lenger nede, på det laveste punktet var jeg ikke så høy i hatten når jeg kikket opp på stedet hvor vi hadde tatt bilder. Et par meter steinur videre nedenfor brakk fjellet av i et virkelig loddrett stup. Julia var fornøyd og ble igjen ved kanten av Styggebreen mens jeg fortsatt mot Veslepiggen.

Vesle Galdhøpiggen

Det var ikke så store snømengder slik at å gå på breen opp til topplatået var utelukket, det måtte altså bli ryggen opp. På avstand så det ganske steilt ut, men når jeg kom i gang gikk det veldig greit. Det var kun et lite punkt hvor jeg slet litt med å få den tunge kroppen min over (noen få meter under toppen på den ca. 50-100 meter lange eggen / ryggen), og enda litt mer med å få den ned, men det gikk greit. Herfra var det lett gange opp skråplatået til toppen. Jeg kikket ned ei lita renne som strakte seg ned til snøen, men en stor smeltekløft gjorde at jeg droppet tanken på å gå her tilbake (men når det ligger mer snø her så er dette definitivt den enkleste veien opp til topplatået).
Ved toppen gikk jeg først bort resten av toppkammen inntil det brått ble slutt. Veien herfra og videre mot Galdhøpiggen er så definitivt for folk med tau, peiling på bruk av dette og lite eller ingen høydeskrekk.
Det var ikke et vindpust på toppen og jeg satt en god stund og bare betraktet mylderet av mennesker oppe på den ruvende Galdhøpiggen, nøyaktig 100 meter over meg. Jeg derimot var mutters alene, og ikke hadde vi truffet noen andre på vår vei tidligere heller. Sånn er det på Vesle Galdhøpiggen. Det må ha vært 3-400 hundre stykker på piggen, mens altså ingen andre fant det verdig å gå på Veslepiggen.
Og det må jeg si. Veslepiggen overrasket positivt. Ikke bare har man en flott utsikt mot menneskemylderet på storpiggen, og de omliggende tinder og breer, men når man kommer opp klyveeggen fra Løyftet har man også en utsikt ned på Storjuvbreen som man ikke har fra Storpiggen. Man ser ned blåisen på Storjuvbreen og videre ned dalen og helt til gårdene med tilhørende jordlapper nede i Leirdalen, omlag 1600 meter nedenfor. For en kontrast! Først ville stup, så oppsprukken blåis, så en flott bredal og så jordbruksareal langt langt nedenfor. De flotte skyformasjonene satte i tillegg en ekstra spiss på det visuelle inntrykket.

Returen ble lagt samme vei som vi kom, bare med den forskjellen at vi skar ned på Vesljuvbreen en km syd for Kjelhøi. Turen ned breen ble tyngre enn forventet fordi snøen var så bløt at vi tidvis gikk nedi til knes, men nedover er nedover og snart kunne vi sparke snøen av støvlene ved heishuset.