Kvitingskjølen fra NV (10.06.2001)

En rekke ganger hadde jeg sagt til meg selv at jeg burde ta en tur til Kvitingskjølen, Jotunheimens "glemte hjørne", for de fleste. Men aldri var det blitt noe av før denne junisøndagen.
Været så bra ut kvelden før og jeg bestemte meg for å sette vekkerklokka på et så uvennlig tidspunkt som 04.30.
Til min egen overraskelse reagerte jeg sogar når klokka ringte, og en time senere befant jeg meg i bilen, med fjellstøvler, skistøvler og ski i tillegg til en sykkel. Det var bare 10. juni og jeg var usikker på hvor langt man kunne kjøre på stølsveien fra Garmo så jeg garderte meg med en sykkel for å unngå en undøvendig lang anmarsj.

Det var en helt nydelig morgen. Himmelen var knallblå. Det er en spesiell stemning tidlig om morgenen, spesielt på en søndag - så fredelig.
Det hadde vært en kald natt. Oppe på Valdresflya glitret det i snøkorn som en hvilken som helst vinterdag.
På nordsiden av Valdresflya oppdaget jeg plutselig en stor sort skikkelse som satt på et veiskilt. Størrelsen forbauset meg og "ørn" var det første som datt ned i hodet mitt, men da jeg kome nærmere viste det seg å være en ravn. Jeg visste ikke at ravner ble så store. Den var rett og slett enorm. Kun 2 meter fra bilvinduet satt den, og den fløy ikke vekk da jeg stoppet opp. Utallige ganger har ravner flydd over hodet mitt på fjellturer tidligere, men så nær har jeg aldri sett en før.

Etter godt og vel 2 timers kjøring fra Fagernes kom jeg til et "stopp" skilt, et par kilometer ovenfor Soleggen. Det var ikke annet å gjøre enn å parkere. De 40 kr. jeg hadde betalt for kun 7-8 km bomvei virket litt dyrt, men været var alt for fint til å ergre seg over slikt. Jeg valgte å starte fra Slålell i steden for Brimi fjellstue i det jeg regnet med at skiføre ville strekke seg lenger ned her på nordvestsiden.
Noen hundre meter ovenfor broa over Sålellselvi satte jeg fra meg sykkelen og fortsatte til fots. Ikke mer enn ca. 500 meter behøvde jeg å gå før jeg kunne ta på meg skiene. Klokka var fortsatt ikke mer enn litt over åtte og overflaten var hard skare. Jeg fulgte høyre side av Kvitingi oppover. Det var artig å studere forskjellen på sør og nordhellingene på vei inn i Kvitingsgjelet. På venstre side av bekken var det grønt, mens på høyre side var det helt kritthvitt.
Først et stykke inne i Kvitingsgjelet fikk jeg øye på Kvitingskjølen, avrundede hvite fjell som strakte seg høyt mot himmelen.
Snøen endret etterhvert karakter til myk, pappaktig, og ikke minst tørr snø. Det ble straks en god del tyngre å gå siden jeg hele tiden sank 10-15 cm. ned i snøen. Tenke seg til det: 10. juni og blå voks hadde kanskje vært det beste å hatt under skiene!

Jeg satte kursen mot Nordre Kvitingskjølen (2025 moh), knapt verdt å kalle egen topp, men jeg sneiet bortom varden og fortsatte umiddelbart videre sydover mot Østre Kvitingskjølen (2064 moh), det høyeste punktet på fjellmassivet. Østtoppen hadde en imponerende stor varde.
I horisontene var det rikelig med skyer, men over Jotunheimen holdt godværet seg. Det ble en deilig matpause, alene med fjellene. Glittertind og Nautgardstind var to topper som jeg syntes tok seg spesielt flotte ut fra denne kanten. I tillegg var vinkelen mot Galdhøpiggen slik at Svellnosi, Keilhaus topp og Galdhøpiggen dannet en artig, trepuklet rygg.
Bort til vesttoppen gikk det fort på ski, og egentlig var jeg glad for det, for til min forskrekkelse var jeg gjennomført sliten. Et par måneder med for lite trening og for mye kontorarbeide hadde satt sine dype spor.

Jeg merket at jeg hadde stått opp tidlig for da jeg la meg på en stein like ved vesttoppen, sovnet jeg fort inn. Sola varmet og vinden holdt seg unna. Man kan sikkert ha det bedre, men ikke mye!
Jeg er ikke mye å skryte av på nedoverski, men jeg brukte likevel under timen ned til bilen og var fornøyd med det.

Turen var (godt hjulpet av været) flottere enn jeg hadde ventet, og Kvitingskjølen anbefales, også til fjellvandrere som ikke samler på 2000 meters topper. Man har en litt annerledes utsikt mot Jotunheimen og terrenget er lett både for skiturer og fotturer.