Skagsnebbene (15.07.2004)

Nok en dag opprant med møkkavær og temperaturer på istidsnivå. Nok en dag måtte alle planer om Smørstabbtraversen legges på is og andre turmål finnes. Vi landet på Skagsnebbene.

Ved Geitsetri fikk vi beskjed av den danske budeia om å holde oss unna geiteflokken hennes oppe i lia på andre siden, for de var, som hun sa det, så fæle til å følge etter folk, og da måtte hun evt. langt til fjells for å hente de.
"Ja da", og "ikke noe problem" sa vi og durte i vei, Tor Erik som sistemann sørget samtidig for å glemme å lukke igjen grinda på brua før vi trasket opp den venstre av de gamle sidemorenene til Hurrbreen.

I korte solgløtte lyste den skarpe Skagsnebbeggen over oss. Tor Erik var lysten på å gå eggen rett på, jeg klarte å styre min begeistring, så vi trasket inn i kant av Hurrbreen, mens vi beundret en bratt snøfonn som strakte seg helt opp til toppeggen. Sikkert fin for folk som er glade i bratt snø, men utglidning burde man ikke ha!

Etterhvert som vi kom til et hjørne, omtrent 1600 moh, var det tydelig at bresprekkene strakk seg langt inn mot kanten så vi var litt ekstra forsiktige.

Videre opp gikk vi på en mindre bre, som ikke er merket av i det hele tatt på kartet. Litt dumt, den har til og med noen sprekker! (Sammen med breen i siden på Rasletind Ø er dette den største breen i Jotunheimen som ikke er merket av på kartet som jeg har sett).
Det gikk imidlertid greit opp til det laveste punktet på eggen mellom fremre og bakre Skagsnebbb.

Tor Erik kløv over en liten nubb på eggen mens jeg rundet på snøen til høyre før vi var opp ved foten av hammeren på bakre Skagsnebb. Denne ser ganske markant ut på avstand og kan få noen og enhver til å lure på om det lar seg gjøre å komme opp her, men bortsett fra et (syntes jeg da) litt ekkelt opptak i starten (et opptak rundt grad 3 et par meter før det ble adskillig lettere), var det overraskende greit.

Veien videre gikk ut i siden til venstre for hammeren og så opp på toppeggen. En fascinerende prekestol passerte vi på veien. Sett ovenfra ser det ut som om den heller ut mot stupet.

Bort til fremre Skagsnebb var det en del småklyving og smale passasjer som krevde litt forsiktighet, men det gikk alt i alt veldig greit.

Toppeggen har flere små toppunkt, og uansett hvilket man står på, så ser de andre høyest ut, men med høydemåler fikk vi bekreftet at det som er merket av på kartet, også er det høyeste.

På det fremste toppunktet var det stupbratt utsikt ned mot Leirdalen og veien nedenfor hvor knøttsmå biler kjørte.

Returen gikk samme vei og det tok ikke lange tida før vi var nede igjen ved brua. Her stod den danske budeias tyske mann og hilste oss velkommen og lurte på om det var vi som hadde glemt å lukke grinda siden alle geitene hadde "rømt over". Etter noen "Vet ikke", "husker ikke", fant han ut at det kanskje kunne ha vært noen andre og samtalen med den svært så pratsomme tyskeren dreide inn på hyggeligere temaer