Så var jeg i mål (Midtre Ringstinden) (19.08.2005)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Midtre Ringstinden (2025moh) | 19.08.2005 |
|---|
Røynes liste
Av en eller annen grunn er det Eivind Røynes liste på 300 topper som er den mest utbredte blant samlere av norske 2000m topper. Sannsynligvis hadde jeg neppe blitt ferdig med den på flere år ennå var det ikke for det parallelt pågående bokprosjektet vårt. Det er i grunnen artig å se hvor ulike topper folk ender opp med som sin siste topp. Ei hadde Nørdre Semelholstinden, En hadde Gjertvasstinden, to hadde Burchardtstind, atter en hadde Nørdre Midtmaradalstinden, mens Kim her på fjellforum hadde en ordentlig krevende en, Sentraltinden, som sin siste. Tilfeldighetene skulle gjøre at Midtre Ringstinden ble min siste.
4. juni i år var jeg og Julia og Agnar på tur for å bestige Austre og Midtre Ringstinden. Austre ble besteget, men av ulike årsaker ble Midtre stående igjen.
Etter nesten to uker med mye venting ble endelig turdato fastsatt til fredag 19.08.
Midtre Ringstinden fra Ringsskard til Gravdalsskard
Etter en av mine 10 beste fototurer noensinne fra Krossbu til Smørstabbrean og opp på knausene mellom Leirbrean og Smørstabbrean torsdag kveld kom vi først ned til bilene litt over elleve i stupmørket. Først klokka halv ett kunne jeg legge meg i posen under åpen himmel i Ringsdalen, og allerede klokka kvart over 5 ringt klokka på fredag morgen.
Motivasjonen var sånn passe og det tok mang en overvinnelse og komme seg ut av posen og ut i den kjølige, fuktige morgenlufta. Tindene var klusset til av bunntunge skyer og en isnende vind feide over lyngheiene.
Agnar, som trofast stilte opp på denne turen, kom feiende morgenfrisk fra sin camp på andre siden av elva, mens Christian etter hvert også begynte å våkne til liv.
Christians bedre (eller dårligere for å bruke Toms terminologi) halvdel, Heidi, skulle bli igjen, mens vi tre omsider skulle få tatt denne Midtre Møkkaringstinden som jeg har kalt den en stund.
Ringsdalen begynner meget lettgått på fin sti 2-3 km før et par kilometer med morenelende følger. Dette er mindre morsomt terreng. Somerruta opp brattflanken er delvis merket med varder og litt rødmaling opp det bratteste. Oppgangen går litt lenger til venstre og noe høyere enn det som er vanlig på ski om våren.
Det var bratt, men opp gikk det likevel greit (litt mer ekkelt ned igjen). Ved breen var det på med fullt utstyr og i tau gikk vi opp den nesten sprekkfrie breen til Ringsskard.
Vi var meget usikre på østeggen siden vi hadde lite informasjon og siden klatreførerens beskrivelser virket så ulogiske:
"Riingsskar nås lettest fra Stølsmaradalen eller fra Riingsdalen via Riingsbreen. Ryggen følges til skaret (hvilket skar? red anm.) Et stykke under toppen tas til høyre og opp på nordeggen, som følges til topps. Vanskelighetsgrad 1-2"
Dette er ei rute som Slingsby & co. skal ha gått første gang i 1894, mens østeggen direkte ble gått første gang av Tønsberg i 1907, uten at vanskelighetsgraden er angitt.
Altså østeggen direkte består av to skumle hamre pluss selve toppkronen som også er bratt. Alt til høyre for denne østeggen ser muggint ut og lite logisk.
Vi bestemte oss for å kjøre på og snu når det ikke gikk lenger. Uten ordentlige klatrere i laget og med begrenset utstyr var vi ikke klare for de store utfordringene.
Det var lettgått opp mot den første hammeren. Ca. 20-30 meter under denne tok vi til venstre ut på ei bratt snøfonn og opp til et drag som så greit ut. Nederst var det et litt uggent punkt og for at alle skulle føle seg vel tok vi på tauet. Det nederste punktet, lett, men litt utsatt uten gode tak, er trolig dekt av snø tidligere på sommeren. Videre var det nokså enkelt (grad 1-2) opp til første ordentlige standplass. Jeg hadde først trodd vi skulle fortsette på skrå opp en formasjon videre mot venstre, men det så bratt ut. Nå så en sprekk og renneformasjon på skrå til høyre mot oversiden av første hammeren mer lovende ut.
Vi laget standplass og jeg ledet på dobbelt 8mm tau. Grunnet den korte effektive taulengden måtte strekket deles opp i to bolker. Klyvingen var enkelt(grad 1-2) med to punkt, en lett treer og et kort strekk uten gode tak, anslagsvis en god 3'er før vi var oppe på eggen igjen.
Agnar så seg herfra ut galleriformasjoner opp mot venstre (jeg kikket for ordens skyld mot høyre, men så ingenting som fristet. Det så også ut til å gå et drag mer direkte opp eggen, men jeg hadde ikke noe lyst til å klatre meg fast, så vi gikk for Agnars forslag. Galleriene viste seg å være en flott sak.
I den skyggefulle østveggen bar det på fuktige, mosegrodde hyller ut i en stadig brattere flanke. Langt nede lå Stølsmaradalsbreen mens vi cruiset på dampende fuktige hyller høyt oppe i steile veggen. På dette viset kunne vi rusle forsiktig opp til toppeggen uten store vansker. Galleriene døpte vi raskt for Agnars Chaussee og på ryggen, ca. 200 meter sør for toppen kunne vi slippe jubelen løs. Dette var i boks.
Midtre Ringstinden ble nådd og været lettet litt. Fra toppen kunne vi se små miniatyrmennesker oppe på Store Austanbotntinden og på Ringsbreen ruslet et taulag på fire opp mot Store Ringstinden.
Ned fra toppen fulgte vi en av normalrutene som stedvis var vardet. Et punkt var litt bratt når man kom ovenfra, men med forsiktighet kom vi oss trygt ned og nådde Gravdalsskard i sporadisk solskinn.
Returen gikk i flanken under Midtre Ringstinden og ned samme vei som vi kom opp. De stedvis våte fjellknabbene ned bratta mot Ringsdalen var vesentlig eklere å gå ned enn opp, men med stor forsiktighet karret vi oss ned. Ura var et troll og dalen ut lang, men alle turer har en slutt - så også denne.
Jeg spanderte sukkervann med kullsyre på deltakerne nede på Turtagrø, liksom for å feire at denne 2000-meter samlingen nå hadde nådd en slags avslutning.
Fin tur i vekslende vær, og med store spørsmålstegn vedrørende hvor Slingsbys rute egentlig går. Noen som vet, og som kan forklare???
 |
 |
 |
 |
Epilog
Selv om jeg valgte å kalle denne turen for avslutningen av samlingen, er det en sannhet med modifikasjoner. Hvis man ser på det noe sære kriteriet 10 meter primærfaktor, så har jeg klart å kartlegge 3-4 topper som tilfredsstiller dette kravet uten at jeg har vært der ennå.
Disse er Torgeirs to topper på Visbreatindens nordrygg, så er det "Kims" topp mellom Vestre og Austre Leirungstinden. I tillegg skal det angivelig være en liten kul nordvest for Tjønnholstinden. Med forbehold tror jeg da jeg har vært på rubb og rake utenom disse. Selv om det er litt sært, blir nok disse også avlagt et besøk.
Det står ennå en del turer igjen før boka går i trykken, men jeg tror jeg skal runde av turrapportskrivingen for min del for en stund nå.
Kommentarer