Høgdebrotet (26.05.2006)  

Map

© Morten Helgesen

---

Turdeltakere:
Julia Helgesen
Morten Helgesen

---

Pictures

Fra sildrende bekker til masse puddersnø

Trøtt start

hadde vært overskyet og nokså grå det meste av dagen. Stor var derfor gleden da himmelen renskes for h²o-kondensat utpå kvelden. Tanken erå bestige Høgdebrotet, eventuelt også Tjønnholstinden i ly av den lyse sommernatta.
For undertegnede er natt-turer et tohodet dyr. På den ene siden, kronisk trøtt som jeg er, er det alltid en kamp mot motivasjonen, søvnen og bekvemmeligheten med ødelagt døgnrytme som resultat. På den annen side er det et fyrverkeri av farger og stemninger som ledsager en natt i fjellet og dens transformasjon til dag.
Sittende i førersetet kl. 22:00 en fredagskveld er det trøttheten som dominerer. Jeg har duppet litt av et kvarters tid, og kunne godt tenkt meg 10 timer til. Det siste røde kveldslyset er slått av på Munken, og skumringen har satt inn. Ute er det kaldt, ja allerede under frysepunktet. Bare tanken på det gjør meg småfrossen.
Hadde jeg vært alene nå, hadde jeg kanskje bare veltet meg over dashbordet og latt det påtrengende søvnbehovet fått regjere, men heldigvis er Julia med, så da må man være litt mann. Jeg trekker pusten dypt, åpner bildøra og klargjør sekken.
10 minutter senere står vi med skia festet på sekken, klumpete skistøvler på føttene, klare for en lang natts ferd mot dag.

Natta som aldri ble skikkelig natt

Det er 26. mai, snart 27., vi befinner oss mindre enn 1 måned fra årets lyseste dag. For en drøy måned siden var vi på Besshø, også det som natt-tur. Forskjellen på den korte tiden er enorme. Den gangen famlet vi oss opp i et mørkt konturløst landskap under tusenvis av stjerner. Denne natta får vi så vidt det er øye på et par stjerner.
Vi rusler i et tempo som passer vår kondisjon, og har allverdens med tid. Fra Vargbakken følger vi stien til broa over Leirungsåe, før vi følger et tråkk som fører i retning nordflanken på Semmelhøe.
Gjøkens kokoing bærer godt i den vindstille natten der vi tråkker oss opp til bandet vest for Semmelhøe. Her kan vi ta på skiene. Mine kortfeller gir masse glipptak oppover, mens Julias langfeller sitter som støpt. Det ender med at jeg tar av skiene og går til fots.
En kort pause med litt varmt å drikke gjør godt ovenfor den verste kneika før vi fortsetter innover Steinflye. Klokka er halv to, og det er drøyt to timer til soloppgang. Vi ligger igrunnen godt an. Høgdebrotet ligger rett foran oss nå og ettersom vi vinner høyde ligger det et stadig tykkere lag tørr nysnø på bakken.
Vi venter hele tiden på at det skal bli mørkere, men før det rekker å bli mørkt begynner det allerede å lysne av dag. Hvorfor pakket vi hodelykter egentlig?
Det siste stykket opp mot Høgdebrotet brøyter vi oss sikk-sakk oppover i opptil 30 cm dyp nysnø før vi trøtte, slitne og småfrosne kan innta toppen rundt halv fire.

Nordøstdisen - Et "naturfenomen"

6 ganger tror jeg det er hvor jeg har vært med på nattlige turer i Øst-Jotunheimen til soloppgang. Hver gang har været faktisk vært så bra som metereologene har lovet, men det er en ting som aldri slår feil. Sola står som kjent opp et eller annet sted på den nordøstlige delen av himmelen i den lyse årstiden. Hver eneste gang, og dette slår ikke feil, har det ligget et bånd av dis over himmelen i nordøst. Uansett! Resten av himmelen har vært som et blankt blått ark, men akkurat i nordøst ligger det et bånd av dis. Det er så jeg begynner å lure på om det ligger en naturvitenskaplig forklaring bak? Så denne natten var naturligvis ikke noe unntak. Heldigvis var disbåndet smalt, slik at sola uansett ville titte frem om enn et kvarter senere.

Tåkrølling og varmegymnastikk på Høgdebrotet

Natta har vært kald. Jeg tipper temperaturen nå ved soloppgang er rundt de 10 blå. Varmehusholdet har fungert greit mens vi har gått, men med en gang vi er passive kommer kulda snikende. Først til føttene, så fingre og så egentlig over alt. Litt gymnastikk og tåkrølling prøver å bekjempe frosten, men det er ikke på noen som helst måte like effektivt som jevn gåing. Heldigvis går det ikke så lenge før dagen er såpass fremskreden at vi kan begynne å fotografere litt. Jeg springer etter hvert frem og tilbake på topplatået, ut på et markert fremspring på nordsiden osv. Alt får å rekke flest mulig motiver i den korte stunden fjellene er rødglødende.

Vindstille er bare fornavnet

Tankene går tilbake til Besshøturen for en måned siden. Den gangen pisket vinden snøen opp til en kald røyk langs bakken og vi måtte tidvis arbeide for å stå oppreist i vindkastene. I natt er det ikke et vindpust. Ikke et vindpust sier du? Egentlig ikke, når jeg tenker meg om kan jeg ikke huske et eneste vindpust hele natta igjennom. Vindstille brukes noen ganger som beskrivelse når det blåser veldig lite, men akkurat nå opplever vi det ultimate eksempelet på ordets egentlige betydning. Det er ikke flau vind, ikke en gang flau og kjempesjenert vind. Det er rett og slett dødt i lufta. Stillheten er total, jeg er sikker på at her vi står på Høgdebrotet kunne vi hørt det om en Snøspurv på Tjønnholstinden hadde prompet.

Vellykket overtalelse

Det er vel en overdrivelse å si at Julia føler seg helt pigg. Det går i gnagsår, utmattelse, kvalme, frost, trøtthet. Jeg må omtrent overtale Julia til å ta kameraet i sine hender for å ta noen bilder, og det mens soloppgangens mest intenste fargespill foregår rundt oss. Jeg blir litt engstelig. Høgdebrotet til soloppgang var liksom bare forretten i mine planer. Snøkammen til Steinflytinden fra øst var liksom hovedmålet. Men etter hvert som sola så smått begynner å varme litt og verden ser litt lysere og triveligere ut får jeg overtalt Julia til å fortsette litt videre.
Vi fortsetter bortover ryggen, forbi en kul som i alle fall kan minne om en sekundærtopp, før vi beveger oss ut i pudderhimmelen. I denne sammenhengen vil pudderhimmelen si nordflanken på Tjønnholstindmassivet. Lengst øst er det en passe bratt snøfonn overrislet med 30-40 cm av det reneste, tørrreste, letteste, hvite pulver man kan tenke seg.
Det er slitsomt å brøyte spor opp denne flanken, men gleden over å være på dette vidunderlige stedet, fortsatt uten vind, overskygger alt annet.

Etter kulde kommer varme

Resten av kroppen har for lengst fått igjen varmen. Øverst i snøflanken er det bare tærne som ikke nyter godt av varmen som har spredd seg i resten av kroppen. Klokka er ennå ikke seks om morgenen og jeg bestemmer meg for å sende en gladmelding til forskjellige folk, men på grunn av manglende dekning forlater de aldri Tjønnholstindens østskulder.
Her på ca. 2250 meters høyde kl. 6 om morgenen rigger vi oss til. Et lite lett vindpust prøver seg før vindstillheten igjen jager det bort og forteller hvem som er sjefen. Vi (med unntak av tærne mine) storkoser oss. Lirker noen vanndråper ute av de frosne vannflaskene og tygger til tennenes fortvilelse ivrig på stivfrosne sjokolader.
Kan man ha det bedre? Nei sier Julia og er fornøyd med dette som dagens makshøyde. Jo sier jeg. Ingenting er vel bedre enn toppen?

Steinflytinden

I de opprinnelige planene ingikk også Tjønnholstinden, men det er viktigere å være sammen på tur enn å stresse bort på Tjønnholstinden. Jeg konsentrerer meg i stedet for å få med Julia på Steinflytinden. Hun stirrer skeptisk på den kvasse snøkammen, mens jeg legger ut om hvor trygt og bredt og fint det er. Etter den første snøkammen møter vi fotspor som kommer opp fra sørflanken. Vi følger disse videre oppover til de brått stopper. Her har ikke disse gått lenger og Julia konkluderer raskt toppen som ubestigelig, snur og er allerede på vei nedover igjen da jeg omsider får overtalt henne til å stoppe.
En bratt avsats på halvannen meter fører greit opp til den siste brede "eggen" bort til toppen. Med henvisning til diverse bonuspoeng jeg har opptjent tidligere i vinter, får jeg overtalt henne opp hit også. Egentlig er jeg litt stolt av henne, for har man mye høydeskrekk er det nok av stimuli for denne her. Vi går en meter fra skavlkanten mot sør hvor det er rikelig med anledning for en laaang aketur. På andre siden skrår det nedover med tiltakende bratthet hvor Nørdre Tjønnholet er teoretisk endestasjon 500 meter lenger nede.
Selve toppen på Steinflytinden er en "steinvorte" som ruver et par meter over platået for øvrig. Her må jeg gi opp å få Julia opp. Jeg sonderer opp sprekken fra sør, men må gi opp her med snø, is og skistøvler. Jeg prøver i stedet fra øst. For å få lirket den noe overvektige kroppen opp må jeg ty stil skitne midler. Ved å bygge et snøtrinn på ca. 25 cm kommer jeg akkurat høyt nok til å få dratt meg opp.
Nå er vi ferdig med dagens topper, og først nå er det på tide å finne frem solbriller og krem.

Vi virkelig nyter den herlige dagen, bruker lang tid ned og kan logge inn ved Vargbakken etter snaut 13 timer.