Tverrbottinder (28.09.2007)

Kvelden i forveien reiste vi til Leirdalen og slo opp teltet og etter å ha våknet til nok en strålende dag var vi på ny klare for tur. Som den begrensende faktor fikk jeg gjennomslag for en kort tur, og valget falt på en liten og variert rundtur med Leirvassbu som utgangspunkt.
Vi gikk gjennom Kyrkjeglupen, snublet nærmest i Lemen rett som det var, før vi rundt Tverrbytthornet og entret Tverrbytnede.
Coni syntes dette var vel langt for lite, og det er ganske drøyt når man tenker på at i luftlinje er det bare noen solide steinkast unna Leirvassbu.
Tverrbytnede er en bortgjemt botten utenfor allfarvei. Et dypgrønt brevann er selve juvelen her inne. For øvrig er denne "blindveien" omgitt av bratte fjell og mindre breer i en halvsirkelformasjon. Tverrbytthornet, Tverrbottinder og Bukkeholstinder.

Ved et islagt vann, under en lettpenslet stripehimmel, med en varmende sol i ansiktet koste vi oss med verdens beste pause. Følte meg ganske glad og fornøyd der og da ja!

Turen fortsatte opp via morenerygg inn i bassenget under Midtre Bukkeholstinden og videre på snøfonner opp og bort til venstre mot bandet der Søre Illåbrean hviler på motsatt side. Østryggen opp til Midtre Tverrbottinden var målet, og Coni strålte når han så en tilsynelatende kvass snøkam høyt der oppe. Vi tok på sele, tau, stegjern og la i vei. I etter tid viste det seg at utstyret knapt var nødvendig. Turen var temmelig grei, en smule bratt helt øverst (pga. Conis trang til å oppsøke litt mer enn minste motstands vei), men så fin! Sånn en flott tur i morsomme omgivelser.
Når vi stakk hodet over snøkammen tittet vi inn i en varde 30 cm unna. Ikke fordi dette nødvendigvis var øyeste punkt, men fordi vardebyggekåte personer hadde overøst topplatået med en serie større og mindre varder. (Nei det ble ingen varderiving på undertegnede i dag).

Returen gikk over nabotoppen i sør og ut vestryggen.