Mjølkedalspiggen (20.09.2008)

Line var sporty og stilte opp på en tur som skulle vise seg å bli ganske så lang for oss, enda vi lovet hverandre etter forrige tur i april som også ble litt i lengste laget, at det nå skulle bli roligere turer.

© Morten Helgesen

Jeg stod opp 4, Line enda tidligere, møttes på Fagernes og kjørte til Eidsbugarden. Med sykler i bilen skulle vi spare der det spares kan, og syklet ca. 1 km til enden av hytteveien, før vi fortsatte til fots oppover Mjølkedalen. Det var en herlig morgen, litt sur vind, men en glødende sol på topper dekt av fersk snø fra dagen før. Dessverre holdt det ikke til vi kom litt opp i høyden og fikk utsikt, et slørete skydekke la seg etter hvert over det meste av himmelhvelvingen.
Vi fulgte stien bort mot Storegut og litt småkronglete på såpeglatt urd et stykke før det igjen ble lettere innover mot Mjølkedalsbreen. Området foran breen var artig og eiendommelig og tok seg meget godt ut i høstlufta med litt nysnø på toppene. Ryggen opp til Sørtoppen på Mjølkedalspiggan så dog temmelig bratt ut midt i mot, men den var imidlertid ikke så bratt. Et par steder krevde litt forsiktighet siden fjellet var glattere enn glatt og friksjonen var nesten fraværende, men det ble bedre lenger oppe med mer snø.

På Sørtoppen var det ganske vinterlig og en sur vind, så vi ble ikke lenge, men ruslet bortetter brekanten på østsiden av ryggen, bort til et klyvepunkt. Det var i grunnen ganske greit, men Line synes det var betryggende med en taustump, så vi tok på oss utstyret og satte i gang. Jeg gikk først opp ca. 15 meter og sikret Line opp. Hun ble litt lang i maska da hun så hvordan hun hadde blitt sikret. Jeg dro inn tauet med hånda og skyldte på at ATC'n lå i hennes sekk, men den første biten var uansett kjempelett. Så fikk jeg den biten jeg skulle ha, og gikk videre opp en liten minihammer som også gikk greit. Det var ganske luftig men gode tak og fothyller som ikke krevde for mye friksjon.
Videre bort mot toppen var det en del mindre, morsomme, klyvepunkt før vi nådde varden.

Litt tidligere hadde vi blitt oppmerksomme på et stort følge på ca. 19 personer på vei over fra Uranos- til Mjølkedalsbreen i retning bandet mellom Sagi og Piggen. Nå gikk de videre på breen nord for bandet i retning Piggen. De tok seg godt ut i fugleperspektiv og vi tok en del bilder mens vi ventet, nysgjerrige på hvor de ville gå opp. Vi hadde selv brukt så lang tid at alle planer om Sagi ble skrinlagt og en retur mot Skogadalen ble i stedet planlagt.

Førstemann i gruppe kom etter hvert kjapt opp med klatreutstyr og tau og festet tauet for de andre. Vi var i mellomtiden blitt kalde og bestemte oss for å rusle videre ned mot nordøst.
Nede ved den vesle breen gikk jeg ut på snøen. Konsistensen var fin, mens Line syntes den var litt bratt og ville gå på fjellet til venstre. Det endte med at vi snart mistet kontakten. "Lineeeeeee", ropte jeg mang en gang, men fikk etter hvert ikke noe svar. Ikke så jeg henne noe sted heller. Mens jeg betraktet flanken hun hadde peilet seg inn på, syntes jeg den så stygg ut. Snødekte sva og skrenter. Nedenfra så det styggbratt ut. Hadde hun sklidd ut og lå et eller annet sted der oppe? Å gå opp igjen når jeg var helt nede var jo langt, så jeg satt igjen sekken, gikk opp ca. 100 hm. og fant etter hvert sporene hennes, hastet nedover etter disse og til slutt fikk jeg øye på henne langt der nede. "Veeeent der nede", hoiet jeg - gikk tilbake til sekken og fortsatt nedover.

Med et bryter helikopterdur stillheten. Helikopter nå i september, hvor? hva? Det kommer rett mot meg, flyr over og den røde og gule dekoren til Luftambulansen er lett gjenkjennelig. Helikopteret sirkler seg inn på Mjølkedalspiggen og blir hengende i lufta. Javel? Hva har skjedd? Har de hendt en ulykke ved klatringen på hammeren nord for Mjølkedalspiggen?

Line finner jeg ikke i steinmylderet nedenfor. Roper og roper, får ikke noe svar og fortsetter der jeg tror hun har gått - basert på der jeg så henne sist, ganske langt til venstre for vår planlagte rute. Jeg havnet etter hvert ned i en grisete svaflanke, må gå sikk-sakk, som gjennom et oppsprukket brefall noen steder, og på en av returene opp fra en blindvei får jeg øye op silhuetten til Line mot sola. Lettet og glad er vi atter i lag og krongler oss ned siste rest av griseflanken til dalbunnen. Det blir en del svarutsjing innen vi er nede.

I mellomtiden kommer helikopteret og det reiser. Totalt fire ganger flyr det inn til Piggen, og vi kan se en 2-3 små personer på toppen. Det blir en del spekulasjoner på hva som kan ha hendt. Siste gangen flyr helikopteret ut dalen med en sekk hengende i line under maskinen.

For vår del blir det en lang retur opp Skogadalen over til Mjølkedalsvatnet og ned til Bygdin.

I ettertid har jeg erfart at det dreide seg om en skadet person, men ikke noe mer om hva som hendte og om det var en alvorlig skade, men det er vel sannsynlig at det var i forbindelse med hammeren rett vest- til nordvest for toppen.

© Morten Helgesen

PS! Till 500fjell: Jeg er helt enig, en gul og en grønn trekant burde absolutt vært på sørryggen på kartet i fjelltoppboka vår.