Det finnes bare en Jotunheim (09.05.2008)
| Startpunkt | Hammarstulen (1.020m) |
|---|---|
| Tourcharakter | Skitour |
| Karte |
|
| Besteigungen | Skardstinden (2.373m) | 09.05.2008 |
|---|---|---|
| Bukkehøe (2.314m) | 10.05.2008 04:00 |
Turdeltakere:
Morten Helgesen
Coni Häusler
Kart:
klikk for større kart
Bilder:
Til leirplassen
Fredag kveld kjørte jeg og Coni opp til Leirdalen, parkerte ved brua over Illåe, der en traktor sperret veien. Via et smalt belte kunne vi gå på ski hele veien fra dalen og oppover. Det var en strålende flott kveld, og det var noe sommerlig over larmen fra elvene som fraktet dagens smeltevann nedover mot havet.
Vi krysset Søre Illåe litt tidlig og fikk en noe bratt nedstigning til elveløpet, men det gikk helt greit. Bratt opp på andre siden opp til en liten flate på ryggen nord for Svarthammaren - vel 1400 moh.
Liggeunderlag og sovepose la vi ut på noen herlige mosesenger. Det var alt. Et førsteklasses overnattingssted. "A room with a view" som engelskmennene sier.
Coni tok en liten kveldstur med Randonneskiene opp ei snøflanke, kjørte elegant ned att og konkluderte med at snøen var konge, så bra som man sjelden finner den andre steder på kvelden. Coni har lett for å bli entusiastisk. Etter hvert ble det klart for Coni at han ikke hadde vært i Jotunheimen på en stund. Han hadde forvillet seg til Sunnmøre, Lyngen og andre steder, og hadde nesten glemt hvor flott Jotunheimen er. Han spratt nærmest rundt på vår lille campingplass i yr glede. Vi var skjønt enige om at Jotunheimen var noe for seg selv. Et fjellområdet med karisma, sæpreg / egenart og sjel. Det er mange spektakulære fjellområder i verden sa jeg til Coni, "men det finnes kun en Jotunheim", noe han i alle fall der og da glatt sa seg enig i.
"Det finnes bare en Jotunheim" ble et mantra under turen som ble gjentatt hver gang Coni nærmest falt i staver over nydelige utsiker, deilige skavler, magiske stup og ikke minst supre nedkjøringer og Jotunheimsk kjøresnøkvalitet. Og setningen ble faktisk gjentatt ganske mange ganger i løpet av en liten tur.
Planen
Planen som jeg hadde fått med meg Coni på var å bestige Skardstinden via sørvestflanken. Men etter som Coni fikk grublet litt, var det visst ikke nok. Dessuten ville han ikke opp dit så tidlig som meg, for kjøresnøen ble best når sola hadde stått en god halvtime inn i den aktuelle renna. Bukkehøe lurte Coni på? To så store topper, tenkte jeg skeptisk. Det hørtes slitsomt ut. Samtidig erindret jeg ei renne fra Nørre Illåbrean opp på ryggen nord for Bukkehøe. Det hadde vært artig! Og så litt ufarlig snøbakketrening. Jeg må innrømme at jeg var litt engstelig for Skardstinden. Den skyggelagte flanken så styggbratt ut i øvre del, og på kartet var høydekotene stedvis litt vel intime med hverandre syntes jeg.
Bukkehøe
Så hadde vi en plan. Litt over kl. 4 var vi i gang. Lufta var mild, like under null. En forfriskende bris feide ned dalen fra breen og skaresnøen var fast og fin. Snørenna opp til ryggen lå etter hvert badet i morgensol og bød på en fin atkomst. Til tross for at den var østvendt var den fri for overhengende skavler øverst, noe det var mer enn nok av både til venstre og høyre. Med stegjern gikk det fint. Coni gikk uten, men innrømmet at han savnet dem litt på slutten.
Litt nøling frem og tilbake på ryggen. Gå videre. Snu. Litt tidlig med Skardstind mumler Coni. Bukkehøe? Greit. Han har ski mens jeg trasker. Synker godt nedi for hvert skritt og Coni blir etter hvert en liten prikk der fremme. Jeg finner ham igjen oppe ved varden. For en stemning! Vindstille. Mildt morgenlys. Strålende omgivelser. Vi har det bra, og "Det finnest bare en Jotunheim". Definitivt!
Som en rakett forsvinner Coni ned fra toppen. Jeg trasker etter og treffer ham igjen ved et klyveparti på nordryggen som vi måtte forsere for å komme til og fra toppen av renna. (Renna kom opp i skaret like sør for den såkalte Bukkehøe N).
Forsiktig baklengsgange ned renna på meg. Et par forsiktige hoppsvinger og svusj ned på breflata med Coni. Solide ski og en kropp som behersker det er jammen effektivt altså!
Det lille raset
Coni føyk ut av renna i en drøy bue før han kjørte tilbake til skiene mine. Mens vi står her nede lyder et brak. Instintivt reagerer kroppen med å gjøre seg klar til å flykte, men vi ser raskt at det ikke er noen fare. Et ras så tidlig på morgenen? Et middels stort ras etter en skavl som har brukket dundrer ned fjellsiden, feier over skisporet til Coni og sprer seg over et enormt område. De fleste rasene som har gått har blitt bremset opp av våtsnøen i hellingene, men så tidlig ligger det fortsatt skare. Skavlklumpene får derfor fart og sprer seg som en hagllading utover "hele" breflata, opptil mange hundre meter fra selve rasskråningen. Et interessant skue.
Skardstinden
Ved siden av å gjenta mantraet om at det kun finnes en Jotunheim, har jeg brukt mye av tiden på å psyke meg ned og forberede Coni på at han kanskje må gå alene opp til toppen av Skardstinden. Snøen er hard, stegjerna sitter ikke optimalt på skiskoa osv. Unnskyldningene terpes, men opp å kikke skal jeg nå i alle fall.
I en stor bue bærer det rundt breflata og litt på skrå ut i flanken. Ski av. Stegjern på. Skistaver i starten. Coni bryr seg ikke med stegjern. Vi traverserer på skrå oppover for å komme oss bort til den renna vi har sett oss ut, og befinner oss stadig høyere over dalbunnen. Noen åpenbar og trygg fallinje finnes ikke. De fleste stedene er flanken dekorert med en eller flere stup og skrenter.
Snaut halvveis. Kort pause. Coni tar på stegjern og så videre. Fortsatt kan vi sikksakke uten å gå utelukkende på fronttaggene. Sistnevnet er slitsomt. Så smalner renna av og passerer gjennom et skrentbelte. Til høyre er en liten isfoss og til venstre ligger snøen. Bratt. For en uerfaren snømann som meg. Vi diskuterer om det er 44, 45 eller 46 grader. Måler litt med stavene. Får ikke noen fasit. Selv om noen millimeter ytterst er et løst skarelag, er den generelle konsistensen litt betongaktig. Samme hvor hardt tuppene bankes inn i bakken er det vanskelig å få noen plattform å hvile på. Det blir å stole på 4 stk. fronttagger som henger i snøen, noen ganger glipper litt, men det går jo bra. Det er jo bare psyken som shower litt i bakhodet.
Etter 50 meter flater det litt ut. Vi vurderer flere veivalg, men ender opp med å skrå litt ut til venstre og så bratt helt til oppunder den siste av hamrene når man går til Skardstinden fra vest, for dem som er kjent. Under hammeren fører ei snørenne 10 meter opp og så er vi "home free".
Innpakket i snø, sporfri og jomfruelig. Kos. Glede. Utsikt. Utsikten er fortryllende. Skardstinden er med sine 2373 moh. Norges 5. høyeste tind, og har en utsikt som på ingen måte gjør skam på seg.
Vi rusler litt bort mot Nåle, men går ikke opp i dag, tilbake til toppen og begynner på returen. Coni studerer et bilde jeg har tatt og bestemmer seg for å kjøre ned en annen renne. Jeg går ned samme vei jeg kom opp. Skal jo tross alt til skiene mine igjen.
Å gå baklengs ned med stegjern og en kamerveske som dingler på magen og sperrer utsikten er my værre enn å gå opp. Er ganske anspent en periode mens svetten siler og sola baker, men det går veldig fint.
Nedkjøringen min skal jeg ikke skrive noe om. Coni kjører fra varden på Skardstinden og hele veien ned uten å ta av skia. Det tok ikke mange minuttene nei.
Takk for en flott og minnerik tur. Jeg svever ennå litt altså. Ble definitivt litt mer glad i Skardstinden etter dette besøket. Og: "Det finnes bare en Jotunheim".
User comments