Hellstugguryggen og Hinnotefjellet (28.08.2021)

Nok en langtur med Ragnhild:
Tidlig start fra Spiterstulen klokken 06:00. Frokost på Hellstugguhøe rundt 2,5 timer senere.

Turbeskrivelsen er for øvrig godt og detaljert beskrevet her på Peakbook. Personlig er jeg mer fan av bilder og tegninger i stedet for lange og detaljerte beskrivelser. Beskrivelser blir fort vanskelig å gjenkjenne seg i et monotont terreng bestående kun av steiner i ulike størrelser og fasonger. Tilnærmingen vi hadde var å følge ryggen direkte der dete var overkommelig, og trekke ned til høyre (mot vest) der ryggen såg mindre hyggelig ut. Taktikken fungerte greit selv om det ble noe kronglete opp til Store Hellstuggutind. Brukte tau ved et par anledninger. Klatringen er uansett ingen høydare med mye løs stein. Enkleste veg til toppen anbefales. Alternativt kan ryggen gå fra sør til nord og slippe unna med kun rappeller.

På Store Hellstuggutind ble det en god pause med god utsikt over ryggen vi hadde tilbakelagt og ryggen som gjenstod. Hinnåtefjellet kunne fortsatt skimtes langt i det fjerne. Vi fortsatte greit ned til skaret mellom nestsøre og søre Hellstuggutind. Vi vurderte om vi skulle gå helt bort til Hinnåtefjellet eller om vi skulle gi oss mens leken var god. Vi hadde brukt 10 timer og følte vi hadde masse krefter igjen, tross det var en stund siden vi hadde tatt siste slurk av vannflasken. Sola hadde stått på hele dagen og 2 liter væske var tydeligvis ikke nok selv om vi nærmer oss september. Strake vegen over breen vurderte vi som utrygg med flere sprekker og snøbroer til at vi kunne gå med taulag på to. Tross litt frem og tilbake bestemte vi å legge igjen sekkene og tusle bort til et enstøing av et fjell, Hinnåtfjellet med retur samme veg. Det såg ikke så langt ut på kartet men en evighet i virkeligheten.

Begge to begynte å kjenne vannmangelen og bestemte for å ta en bit av Memurubrean. Vi pakket en snøball av en isklump og hadde dermed "niste" videre på turen. Om vi blir dårlig i magen klarer vi uansett å knipe igjen til vi kommer tilbake til Spiterstulen. Dopapiret ble uansett lagt igjen på Hellstugguhøe noen timer tidligere. 1,5 timer fra sekkene var vi endelig på turens 13 og siste topp. Vegen tilbake til sekkene føltes minst like lang og en ny snøball ble pakket i håp om å holde væskebalansen oppe. Tilbake til sekkene begynte vi virkelig å kjenne mangelen på væske og beina begynte å merke at det hadde vært en lang dag i løs steinur. Hadde vi vist hvor lang utmarsjen var hadde Hinnåtefjellet stått igjen til en senere anledning.

Nedover mot Urdadalen fikk vi endelig fylt flaskene igjen og motet kom tilbake. Dessverre var beina fortsatt stive, og knea sa fra at nok var nok. Må nok bare bite i det sure eple og innse at vi nærmer oss 30 og at pila peker nedover og kneproblemer er et naturlig tegn på aldringsprosessen. Returen føltes uendelig og hodelyktene måtte på. Det gikk sakte, men med skritt for skritt var et steg i riktig retning. Lyset på Spiterstulen kan beskrives som lyset i tunellen og soveposen som en himmelseng. Totalt nærmere 18 timer på tur.

Til ettertanke kan det være lurt å avslutte turen på Søre Hellstugutind og ha krefter igjen tii returen. Det ble heller ingen mageproblemer etter å ha tatt en stor bit av Memurubrean.

PS: har lånt gpx fil til Gråbein. Gpx filen på klokken blir dessverre for stor for peakbook. Om noen har opplevd samme problem og har løsning, ta gjerne kontakt Vi fulgte uansett samme rute som Gråbein utenom retur over breen fra Hinnåtefjellet. Imponerende å ta hele denne turen på 14 timer.

Nå gledes det til en ny skisesong.

© Marius Killi

© Marius Killi

© Marius Killi