Flatt batteri etter Triglav (11.09.2012)

© Lyngve Skrede

På kort varsel slengte Lars seg med på resten av Øst-Europa turneen min. Han hadde leid en hvit og litt eldre VW Polo i Pula (Kroatia), og plukket meg opp 3 timer senere ved Lake Bled i Slovenia. Sammen kjørte vi de resterende milene til Mojstrana og deretter innover i Vrata Valley. Vi betalte 3 Euro i parkeringsavgift ved Aljazev Dom (950 moh), pakket sekkene våre og satte avgårde mot Triglavski Dom denne ettermiddagen. Vi bestemte oss for Tominskov-ruta oppover, som visstnok er en brattere og litt mer eksponert rute enn Prag alternativet. Ruta viste seg å være en slags enkel "via-ferrata" og godt sikret med isenkram av nyere dato. Derfor gikk det meget problemfritt oppover. Vi kom etterhvert inn på Prag ruta høyere oppe, og derfra bar det i lettere terreng videre til Triglavski Dom (2500 moh) som vi ankom etter totalt 3 timer og 15 minutter, i god tid før mørkets frembrudd.

Vi leide oss like godt et rom for to personer (56 Euro) da dette viste seg å ikke være noe særlig dyrere enn å dele sovesal med dusinvis av andre. Vi bestilte pølser og brød til middag, og det smakte så som så. Øl smakte derimot godt, for det hadde vært varmt i motbakkene denne dagen.

Neste morgen var vi oppe kl 07 og fikk oss en rask frukost før vi tok fatt på siste rest av ruta opp til toppen. Ryggen var tidvis eksponert men godt sikret med stålwire og diverse hjelpemiddel til å forsere de bratteste partiene, mao aldri behov for eget klatreutstyr. Mange hadde derimot på seg hjelm, mens vi tok sjansen uten. Vi passerte mange mindre grupper underveis, og stod på toppen etter 45 minutter. Det var en nydelig dag og utsikten var fabelaktig, men det var litt for mye dis til at vi kunne se Grossglockner i horisonten.

Etter en skvett med Ararat brandy for å feire bestigningen, gikk vi ned igjen til hytta. Der pakket vi ut av rommet vårt og begynte turen ned. Prag ruta viste seg å være enkel, og der det var behov, var den godt sikret. Den er også et lettere alternativ for nedstigning enn Tominskov ruta. Det var imidlertid ett vertikalt punkt på ca 10 meter, men der var det installert fotbøyler og derfor ikke mer vanskelig enn å gå ned en stige.

Vel nede igjen ved parkeringsplassen, fikk vi oss en stor overraskelse da bilen ikke ville starte. Det viste seg at Lars hadde glemt å slå av kjørelyset, og batteriet var derfor helt flatt. Det gikk ikke engang å skubbe bilen igang, for motoren forble helt død. Forsøk på å få tak i startkabler viste seg vanskelig. Et hyggelig eldre ektepar fra Slovenia hjalp oss etterhvert med å ringe det lokale veirednings-selskapet. De lovet å komme etter ca 30 minutter, men etter 1 time ga vi opp. Mens det regnet som værst, stod Lars ute i veikanten og stoppet alle biler som kjørte forbi. Etter langt om lenge ble det lykketreff med en dame som tilfeldigvis hadde startkabler. Jeg var litt bekymret for at Lars skulle koble feil, men det viste seg at data-ingeniøren hadde full kontroll, og det ble start på bilen. Noen timer forsinket satte vi igang den lange kjøreturen på over 90 mil til nasjonstoppen i Serbia (Midzor), som etter den ambisiøse planen skulle bestiges neste dag. Vi fryktet at vi skulle treffe på redningsbilen i Vrata dalen, og dermed måtte punge ut 70 Euro, men vi så ikke noe til den før vi var ute på motorveien. Men da var vi trygge, og i rask fart mot Serbia. Ingenting kunne stoppe oss nå....

Link til mitt GPS-spor på Everytrail.com