Huayna Potosi - en 6000m på lavbudsjett (115 NOK) (01.08.2011)

Nicolas hadde kommet fra lavlandet i Canada (Winnipeg) til høylandet her i Bolivia for bare 4-5 dager siden, og sammen planla vi å klatre den franske ruten (AD+) på Huayna Potosi. Litt vel optimistisk bestemte vi oss for å gjøre dette som en "dagstur" fra La Paz, for å redusere logistikken ettersom vi da ikke trengte å pakke/frakte noe utstyr for overnatting i fjellet. Vi fikk et turistbyrå i La Paz til å arrangere en taxi for oss. Vi ble enige om at taxi'en skulle plukke oss opp kl 22:00 (Jul 31) fra hotellet i La Paz og hente oss neste dag ved Zongo Pass klokken 12:00 (Aug 1). Prisen for denne taxi-pakken var 300 Bolivianos (230 norske kroner, dvs 115 kr på hver av oss). Forøvrig hadde vi ingen andre kostnader med å klatre en 6000m topp !!!!

Taxi-turen opp til Zongo Pass (4800m) tok vel en time i nattemørket, og med hodelykter tente, begynte vi vandringen kl 23:15. Det gikk ganske raskt oppover stien til hytta (5200m), som vi ankom kl 0:35. Der viste det seg å være fire små grupper som overnattet, alle med hver sin lokale guide. Noen av disse var nå allerede stått opp og var igang med å gjøre seg klare. Vi ble værende i hytta i omlag 1.5 time for å spise vår medbrakte niste, samt få oss litt hvile før vi begynte på neste etappe oppover.

Vi kom oss igang igjen like etter et par andre grupper. Bare 50 meter bortenfor hytta bar det ut på breen og vi måtte derfor ta på oss stegjern og binde oss inn i tau. Det var veldig gode spor på breen og dessuten fulgte vi etter lysene fra de andre gruppene, så rutevalg på breen var aldri noe problem. Etterhvert fant vi ut at de andre beveget seg altfor sakte, så et stykke oppe på breen bestemte vi oss for å passere dem. Da vi nærmet oss 5500m begynte vi å se etter eventuelle spor som ledet mot den franske ruten. Men vi så ingen tegn til dette, dessuten var det stummende mørkt og ingen måne. Vi prøvde å tråkke oss i vei utenfor normalruten ved et par anledninger, men vi sank umiddelbart ned i snøen nesten til knærne. Nei, nå fristet det veldig lite å forlate hovedtråkket, og enda mindre å bevege oss inn i ukjent breterreng. For utenfor rekkevidden av våre begrensede hodelykter, så vi nemlig ikke konturene av noe som helst i den måneløse natten, og derfor ville det bli vanskelig å finne en linje over breen som ledet til den franske ruten i sørøst veggen. Derfor begynte vi etterhvert å innse realitetene, og at det var greiest å holde seg til normalruten.

Ettersom vi nå hadde endret rutevalg, fryktet vi at vi kom til å nå toppen før soloppgang med den kulden det vil måtte medføre. Kl 04:00 og i ca 5600m høyde innså jeg altfor sent at det ble for kaldt med en tynn fleece og goretex jakke utenpå. Jeg skiftet derfor om til dunjakke, men i denne prosessen eksponerte jeg mine fingrer altfor lenge i kulden, bl.a med å rette opp i en lekkasje jeg hadde fra en vannflaske i sekken. En del av innholdet i sekken var blitt vått, og fingrene mine kom i kontakt med denne frosne væsken. Etter bortimot 15 minutter med omkledning inkl tilhørende komplikasjoner var vi igang igjen, men fingrene mine var blitt ubehagelig numne og jeg hadde ikke noe varme igjen i kroppen. Den neste halvtimen var fryktelig for mitt vedkommende, spesielt smertene som kom når blodet begynte å gjenvinne tapt terreng. Jeg kjente denne voldsomme smerten som strålte til langt oppover skuldrene i begge armer. Disse omstendighetene resulterte i at jeg fikk en forbigående periode av slapphet (null energi).

Med to isøkser hver, strevde vi oss opp et kort men meget bratt parti som topper ut på en markert rygg i ca 5700m høyde. Det bratteste punktet var bortimot 70 grader, men her var det hogd inn gode trappetrinn i snøen. Dette partiet ble etterfulgt av slakkere partier oppover breen som fortsatte i det endeløse. Mens jeg følte meg betraktelig bedre, merket jeg at det begynte å gå veldig mye tregere med Nicolas nå. Tempoet ble redusert kraftig, taudraget fra Nicolas økte og ropene om å ta pauser ble frekvente. Men vi hadde godt med tid, så jeg sa til Nicolas at han bare kunne ta den tiden han trengte. Dessuten var jeg god og varm innenfor dunjakken, så jeg hadde ingen problemer med å vente.

Soloppgangen uteble, det var for mye skyer i horisonten til det. Da vi etterhvert nådde toppryggen tittet jeg på klokken, og kunne overraskende konstatere at den allerede var blitt 07:30. Fremfor oss hadde vi en kvass rygg som ledet mot toppen. Denne relativt korte ryggen tok evigheter ettersom Nicolas trengte en del pauser. Egentlig var han mer utslitt (tom for energi) enn han var høydesyk. Jeg var imponert over at han i det hele tatt hadde kommet seg så høyt etter bare 4-5 dager i La Paz inkludert en bestigning av Pequeno Alpamayo (5410m). De andre fire gruppene på fjellet derimot, var det ikke noe tegn til. Vi fant senere ut at alle disse hadde snudd, og det selv om de hadde hatt en mye kortere dag enn oss (dvs de startet fra hytta, og hadde derfor 400 høydemetre mindre enn oss).

© Lyngve Skrede

Toppryggen så ganske eksponert ut nedenfra, men vi droppet litt ned på venstresiden og unngikk dermed både kraftig vind samt den meget eksponerte is/snø-flanken på høyresiden. Vi ankom et flatt parti på snø-eggen ca kl 08:00 og fortsatte nærmest krypende i 5 minutter ut på en kort men veldig eksponert snørygg for å nå det absolutt høyeste punktet på Huayna Potosi (6088m). På denne ustabile knivseggen av snø og is ble vi ikke sittende lenge, så vi returnerte raskt til det flatere toppunktet hvor vi kunne få tatt en ordentlig pause. Solen steg etterhvert over skyene i horisonten, og det ble straks en mer behagelig temperatur. Vi tilbrakte derfor over en time på toppen før vi begynte returen. Nicolas var naturlig nok utslitt så vi tok oss god tid nedover. Etter å ha unnagjort den eksponerte ryggen og det lange flatere partiet nedenfor, traff vi på en liten gruppe som var på vei oppover. Det viste seg at disse hadde startet veldig sent.

Vi var nede ved hytta kl. 12:10 og tok oss god tid til å drikke og pakke om før vi fortsatte på det siste stykket. Klokken var 13:30 da vi omsider nådde tilbake til taxi'en ved Zongo Pass. Sjåføren var veldig glad for å se oss, og ikke det minste sint for at vi var 1.5 time forsinket. Vi nærmest kollapset (sovnet) i bilen tilbake til La Paz etter å ha vært mer enn 14 timer til fots, vunnet 1500 høydemetre i tynn luft og ikke minst, mistet en hel natt med søvn.

Lenker:
- GPS track
- Flere bilder