Soleibott-traversen (01.08.2013)  

© Nils Haugene

Soleibott-traversen med Julie

Pappa hadde pratet mye om denne traversen. Den var sikkert morsom tenkte jeg, men jeg gledet meg egentlig mest til å treffe Julie, men hvis dette var det som skulle til så la gå da.

Og så var vi i gang

Sånne værmeldinger som pappa leste hele tiden sa at vi ikke burde reise for tidlig, så vi hadde god tid og reiste til Fagernes ganske seint, handlet mye godt å spise og møtte Nils og Julie utenfor turistkontoret. Det var sol og varmt og fint.
Så tok vi alle tingene demmes i bilen vår. Det blei ganske fullt og trangt, men koselig å sitte i baksetet og leke, tulle og spise godteri da.

© Nils Haugene

Når vi til slutt kom frem til der vi ikke skulle kjøre lenger, var det bra, for jeg var blitt litt kvalm av alle svingene. Det dumme var at det var mange skyer og litt regn og toppene vi skulle på var helt borte i tåka. Pappaene snakket og diskuterte en stund, men til slutt jaget de oss ut av bilen.
Mens pappaene pakket sekkene lekte vi og plutselig var det ikke så skyete lenger. Vi kunne til og med se toppen langt bak og oppe. Huff det så litt langt ut!
Så begynte vi å gå. Vi var mest opptatt av å leke, og de voksne syntes nok ikke det gikk så veldig fort, men til slutt kom vi til et sted hvor vi kunne har ordentlig pause.
Nå kom det til og med litt sol og vi koste oss med mat og godteri.
Da vi skulle gå, oppdaget pappa plutselig at fotoapparatet var borte. Han lette og lette, men fant det ikke. Så måtte han springe ned og lete. Vi ventet og ble kalde. Til slutt kom han tilbake, men han fant ikke foto'n. Han var litt lei seg tror jeg, for den kostet mange penger. Men han sa at vi skulle gå videre.

Til første toppen

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nå kom det mange bakker, og det var nesten morsommere enn å gå bortover, og pappa sa at vi hadde fått opp farta nå. Men bakken var lang, og hver gang vi kom til en topp som jeg trodde var toppen, kom det bare mere. Pappa sa bestandig at vi var nesten fremme, men han jugde jo, det var bare kjempelangt. Men omsider var vi der. Da ble det en smal vei på fjellet og det var kjempelangt ned på begge sider. Jeg syntes det var litt skummelt og ville bli leid.
Nå blei været finere og vi så mange topper, og isbreer. Med sprekker på og greier. Jeg syntes de så skumle ut, og var glad for at vi ikke skulle gå på sånne.

Hjelm, sele, tau og sånn

Nå måtte vi ta på sele og hjelm. Pappa passet på meg og Nils på Julie, og så gikk vi forsiktig veldig bratt ned fra den første toppen. Det kilte litt i magen altså. Så måtte vi gå bortover i en bratt skråning med mange løse steiner. Og så måtte vi på en sånn bratt snøbakke. Her var jeg litt redd, for det var så langt ned. Men pappa holdt heldigvis tauet stramt. Julie måtte bytte til gummistøvler for ikke å få våte føtter på snøen, og mens vi ventet kastet jeg steiner ned på snøen. Noen steiner fortsatte kjempelangt nedover og laget masse bråk.
Så måtte vi klatre litt, og det var kult. På et sted, kom plutselig pappa'n til Julie borti en kjempestor stein. Den dundret nedover så hele fjellet tordnet. Det kom røyk og den stoppet ikke før den kom helt ned på isebreen. Plutselig var vi oppe på toppen. Jippi.
Vi skulle egentlig gå på fem topper, men pappa sa at klokka var alt for mange, så vi rakk bare en til.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Vi gikk ned samme vei og så begynte vi på en lang bratt og skummel oppoverbakke. Det var mange løse steiner og litt vanskelig så jeg måtte nesten heises opp. Det er ikke så lett å klatre med tykke votter, men jeg måtte jo ha de på for jeg var kjempekald på hendene. En plass slo jeg kneet og fikk kjempevondt og begynte å gråte masse. Akkurat samtidig hadde også Julie et uhell og begynte å gråte. Det blei mye gråt. Bra at det ikke var noen andre der da, for da hadde de sikkert trodd at vi hadde slemme pappaer.
Endelig kom vi på den store Soleitoppen. Nå var det blitt seint, hadde jeg vært hjemme måtte jeg gått å legge meg nå, men ikke i kveld nei.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Lang steinur og kanonavslutning

Først måtte vi gå ned masse steiner, det var kjempeslitsomt. Julie datt en gang og falt på skulderen, men heldigvis gikk det bra. Og så blei det lettere å gå. Litt etterpå kom det en solnedgang. Vi lekte at vi kunne ønske oss noe når det var solnedgang. Den ble kjempefin til slutt og det så nesten ut som om det var en stor brann i himmelen. Så fin solnedgang har jeg aldri sett før. Pappa sa at det er nok ikke mange jenter på min alder som får se en sånn i fjellet. Nå var klokka snart halv elleve, og vi gikk fortsatt på tur. Så seint har jeg aldri vært på tur før.
Etter en pause blei jeg i kjempegodt humør. Jeg hoppet og spratt og plutselig ville jeg prøve å fly fra alle steiner. Pappa blei helt redd og sa at jeg ikke måtte være så gal, jeg kunne skade meg. På slutten gikk jeg og Julie så fort at pappaene ikke klarte å følge med. Vi vant!

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Telt og kubæsj

Vi hadde ikke funnet et teltsted før turen, og siden pappa ville leite etter fotoapparatet tidlig neste morgen, kunne vi ikke reise så langt. Det var mørtemørkt og vi kjørte med billysene og lette. Til slutt fant vi et sted som var bare litt humpete. Men det var en dum ting. Det var masse kubæsj der. Og ikke så lett å se i mørket. Jeg tror alle tråkket i en kukake minst en gang.
Pappaene ordnet med teltene og jeg fikk Creme Brulet pudding til kveldsmat. Det går an når man har vært på en sånn tur sa pappa. Så la vi oss i teltet og jeg tror vi sovnet ganske fort, men jeg var i vært fall våken til halv ett.

Hjemreise

Vi hadde akkurat våknet og lå og koste oss i teltet, da pappa kom kjørende. Har du funnet kamera, ropte jeg, og han rakte tommelen opp. Da blei jeg også glad!
Det hadde regnet masse om natten, men nå kom det litt finere vær, men samtidig kom det en hel flokk med kuer. Å nei! Vi bestemte oss for å pakke sammen å spise frokosten et annet sted. Mens pappa'ne pakket sammen stod jeg og Julie med hver vår stav og passet på at kuene ikke kom for nærme. Så kjørte vi til den lille Årdalbyen. Har satte vi oss på torget og grillet pølser til frokost, og så kjørte vi til Fagernes hvor det blei is fordi pappa hadde funnet kameraet, og så måtte jeg si hade til Julie og de.

Flere bilder