Tulletoppen på Bukkeholsbreen (30.05.2020)

© Morten Helgesen

Jeg var egentlig ferdig med skitursesongen min for lenge siden jeg, men så sa pappa at det var en tulletopp som jeg sikkert ville like mye bedre på ski enn på beina. Egentlig er jeg litt sur på pappa fordi vi var veldig nærme den toppen for to år siden. Som i supernærme liksom, og så gikk vi ikke på den fordi han sa det ikke var noe mer der.

Vi kjørte til Lom på fredagen og bodde i telt der. Else Mari og kjærsten kom også på besøk. Det var koselig. Det var ganske bråkete i Lom med mye festefolk og sånn, men jeg fikk sove godt jeg.

Så stod vi opp ganske tidlig og reiste til Leirdalen. Der var det masse telt og biler og folk, men alle skulle visst gå til andre steder, så vi som var meg, mamma, pappa, Grete, May Britt og Heidi gikk helt for oss selv.

Det var skikkelig grusomt varmt og veldig fint vær. Sånn Øyvindvær som jeg har lært meg at det heter. Det var ganske langt, så det ble mye gåing og tok lang tid. Men til slutt kom vi opp til breen og litt senere opp en bratt bakke og omsider var vi på Beukkholsbreen og kunne se bort til dit vi skulle.

Mamma og May Britt ville ikke være med lenger så vi fire andre fortsatt nedover Bukkeholsbreen. Først gikk vi på Store Bukkeholstind, dvs. jeg og pappa og Grete. Heidi hadde vært der før og ventet. Det hadde jeg også, men jeg måtte jog på en ordentlig topp på turen, så jeg blei med.
Å gå med plastikkstøvlene på steiner var no dritt, så det tok lang tid, men det var fint på toppen da.
På vei ned kom det plutselig to damer. Den spurte om jeg var meg, noe jeg selvsagt er, og sa at hun likte å lese turrapportene mine. Det var litt kult da.

Så gikk vi ned til Heidi og omsider kunn jeg gå opp på tulletoppen. Det var i alle fall fin utsikt til Store Bukkeholstind fra tulletoppen så det var jo fint. De andre ville bort på flere topper som jeg hadde vært på, så da ok jeg en lang pause aleine i sola mens jeg så på de andre. Til slutt gikk jeg aleine tilbake over breen og fant mamma og May Britt. Så ventet vi på de andre der før vi kjørte ned til bilene. Det gikk ikke så veldig fort siden snøen var blaut, men litt gøy var det.

PS! GPS-sporet er pappa sitt. Jeg var ikke på den ytterste biten.