Austabottind (12.06.2018)  

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Etter turen til Skardstind sa pappa at nå blei det ikke noen flere toppturer før til sommerferien. Men det går aldri an å stole på pappa. Så plutselig en dag begynte han å snakke om Austabott-traversen og å ta fri fra skolen og sånn. Jeg liker ikke å ta fri fra skolen, så jeg sa først nei. Men han klarte å overtale meg likevel.
Så på tirsdag skulle vi på tur. Stå opp utrolig tidlig og komme seint hjem. Jeg blei trøtt bare av tanken, og enda trøttere var jeg da jeg blei vekt klokka kvart på fire på natta.

Pappa sa turen kom til å ta 12,13 ja kanskje 14 timer. Og pappa pleier alltid å si for lite tid, men han lovte at han hadde beregnet god tid nå, så det skulle ikke ta mer enn det.

Det blei med to voksne, en som heter Gjermund og pappaen til Leah, Hannes. Jeg sov masse i bilen og var litt frysete når vi kom frem, men snart kom sola og når vi var i gang gikk det ganske bra.

I starten var det litt opp og ned og til slutt gikk det ganske greit. Vi brukte under to timer til klatringa før første tappen, og det sa pappa var ganske bra. Her tok vi en pause i sola før vi klatret lett opp på første toppen. Der tok vi enda en pause i sola.
Nå kunne vi se veien videre. De voksne syntes det så fælt og skummelt ut. Jeg syntes det så fint ut jeg.
Først gikk vi på veldig smal rygg litt nedover før vi skulle klatre opp på en liten pigg som de kalte for Pinakkelen. Pappa klatret først og så kom vi en og en. Jeg gikk en omvei oppi der og måtte bort og litt rar vei for å komme til den ene sikringen, men det gikk greit. På toppen var det liten plass og vi måtte rappellere ned igjen for at det skulle bli plass til nestemann.

Etterpå gikk vi bortover noen sva hvor det var bratt og langt ned på nedsiden. Noen steder var det litt vått og glatt. Men det gikk veldig greit, og til slutt var vi på den andre toppen. Den siste nye for meg i dag. En vanskelig topp sa pappa.

Her hadde vi en fin lang pause i sola, drakk cola og spiste mat og godteri. Vi kunne se rett bort til Store Austabottinden. Det så ikke langt ut, men pappa sa det kom til å ta lang tid.
Videre var det en spennende rygg med litt luftig noen steder og noen bratt småbiter helt til vi kom til der det gikk bratt bratt oppover. Her var det ingen av de voksne som turte å klatre, så da måtte vi gå en annen vei. Først var det litt vanskelig å komme ned fra ryggen og så gikk vi litt opp og ned bort i siden før vi til slutt begynte å gå oppover. Vi hadde et gult tau mellom oss og noen ganger satte pappa en dings i fjellet sånn at vi ikke skulle falle helt ned i breen hvis vi datt, men heldigvis var det ingen som datt.

Midt oppe i fjellveggen fant jeg en grønn sånn klemmesikring. Kamkiler heter de visst. Den så veldig fin ut. Den lå bare på bakken. Lurer på hvorfor det. Men jeg liker å samle på ting jeg finner i fjellet. Jeg har to fine slynger allerede, så jeg tok med meg den også.
Litt etterpå var vi på toppen av det som var vanskelig og nå var vi der som jeg har vært før for 6 år siden. Egentlig ville jeg ikke en gang til på Austabottind, men siden det var så kort, var det helt greit. Vi ruslet dit og jeg kunne få gå helt alene uten slynge eller sånne ting. Jeg liker det best. Det er bare at pappa alltid er så engstelig. Han minnet meg stadig vekk på å konsentrere meg og sånn hvis jeg skravlet mens jeg gikk. Jada jada... Masekopp. Ikke lenge etterpå var vi på toppen. Dessverre kom det tåka akkurat da, så vi fikk ikke noen stor utsikt.

Jeg fikk øye på to som var på vei oppover langt nede mot Vesttoppen. Hannes gjettet at det var en mann og en dame, at de var 33 år og kom fra Bergen. Det eneste som stemte var at det var en mann og en dame. Det var Lukas og kjærsten som pappa visste hvem er. De driver sånn turitshotell i Luster, men i dag hadde de fri. De er på Peakbook de også. Kjærsten til Lukas var fra Nord Norge og hadde med seg tørrfisk som turniste. Det luktet skikkelig vondt. Hun lurte på om vi ville smake. Nei, fysjameg, tenkte jeg. Da var det bedre med Haribo og Maom og Pollys turmiks.

Å gå ned fra Store Austabottind var ganske lett nå i forhold til det før. Så vi brukte ikke så lang tid, men pappa sa vi skulle rappellere kort et sted. Etterpå fikk jeg lov å gå alene til Vesttoppen. Det gikk ganske fort og var lett og gøy.

Der hadde vi den siste lange pausen før vi gikk ganske fort ned til bilen uten en eneste stopp omtrent. Vi kom frem litt over halv seks. Lenge før pappa hadde sagt. Jeg måtte skryte litt av han at han klarte å være raskere for en gangs skyld.

Det var en super morsom tur med masse masse klatring. Pappa sa det var den vanskeligste fjellturen jeg har gått så langt.

Kart