Freerider/salathe på El cap (23.05.2022)

Turlengde	864t 23min

Freerider.

Etter jeg klatret the nose med sondre for noen år tilbake, hadde jeg ikke tenkt eller tross jeg skulle tilbake i denne veggen. Turen opp the nose var noe av det drøyeste jeg hadde gjort av klatring da, og en tur som fortsatt står sterkt i minne. Når Philip tonye en dag i april sa han skulle til Yosemite i mai med Jonas Brattenborg, ble jeg grønn av missunnelse, og tenkte meg ikke veldig lenge om før jeg spurte Herman om vi ikke skulle ta oss en tur også. Herman tenkte seg ikke om i mer end 5 minutt før han hadde søkt om permisjon og turen ble et faktum. Med yosemitetur var en tur opp El cap obligatorisk, og for meg var det Freerider som sto som det mest åpenbare steget videre fra the nose. En tur fra filmene, plakatene og podcastene. Herman hadde nok i første omgang en liten tanke om å prøve å gå ruten i fri, mens jeg husket hvor hardt ting er gradert og hvor anderledes klatringen er i Yosemite sammenlignet med europeisk granittklatring, og hadde vell en viss skepsis mot friklatredrømmene. Vi kom oss til yosemite og fikk oss en tur opp Half dome som gikk ganske smidig. Klatret en tur i fri opp sons of yesterday og hev oss så på El cap og freerider. Taktikken ble å gå freeblast på en dag, rappellere ned på faste tau fra heart ledge, pakke for tur neste morgen og så heise og evt klatre et par lengder fra heart ledge og sove i veggen. Derfra klatre til El cap spire og ha bivy, og på tredje dag i veggen komme oss så langt som mulig, for å toppe ut fjerde dagen. Så totalt tre netter i veggen.

Freeblast er de 10 første taulengdene som går opp til mammoth terrace, for derfra og gå en taulengde ned til heart ledges. Fra heart ledges henger det så og si alltid 5 faste tau til bakken som er sponsa av diverse folk. Tauene er vistnok av og til i svært dårlig stand, men vi hadde flaks og tauene som hang der nå var veldig bra.
På freeblast klatret vi med en liten sekk som vi heiste med oss. Vi hadde med ett sett med jumar og ett sett med stiger, men prøvde ellers å fri eller franskfrie det meste. Ble så og si ingenting 100% i fri, men fransket det meste. De to svalengdene var veldig tynne og kjipe, og det virker nesten som en løgn at honnold har tusla opp her uten tau. Jeg syns det var skummelt nok å klatre fra bolt til bolt. Half dollar chimney var veldig grei og en av kaminene på denne ruten som faktisk var godt sikra. Ellers sitter jeg igjen med lite fra freeblast som skulle være the best rock climb in the world. Ned fra heart ledges dundra vi på på grigri. Den ble sykt varm og svidde tauene noe voldsomt. Det var litt psykende å stoppe midt på et tau og høre en sydende lyd og få røyk fra grigrien. Drev å spytter på grigrien videre ned over for å kjøle den. På bakken vsr det bare å traske tilbake til camp4 og bruke kvelden på ljuging og skryting før vi måtte opp neste dag og krige videre. Ble noen absurd tunge sekker. Hadde med 1 gallon 3,8l med vann pr pers pr dag, og triple fra liten blå til gul kam. To blå. En 4,5, og 6,er kam pluss litt krimskrams av kiler og hooks.
Tror vi begynte å jumarere og heise rundt kl 14. Gikk i grunn greit, men måtte jobbe hardt med 1-3 talje og barris vsr kjapt et faktum. I krigens hede, merket jeg ikke hvordan solen stekte meg, så ble en bra solbrent rygg. På heart ledge ledet vi videre opp til hyllen under hollow flake, men siden det nesten var mørkt da, droppa vi å gunne videre opp hollow flake. Ble en alreit natt, men ledgen tilta noe voldsomt ila natten så jeg endte med å legge meg på bakken på hyllen.
Tidlig opp neste morgen og Herman skulle på støtern opp hollow. Han cruisa det, og det så veldig greit ut mtp at dette er usikret i øvre del. Neste lengde ble verste lengden på hele ruten for min del. En squeeze kamin som står i grad 5.7, eller 4+ elns. Det var forferdelig, men fikk nå most meg opp med en 5,er kam som heldigvis passet det meste av veien. Fikk noe kjipe skrubbsår som endte med å bli så betente at de plaga meg resten av ferien. 4+, det er rått. Neste lengdene franska vi greit og så kom nye kamin som var Herman sin. The ear. Utrivelig greier det også, men han fikk most seg opp her også. Et jævla show å rense den lengden på jumar, men med litt mekking gikk det også. Neste lengde går freerider ut i monster offwidth. Vi takker pent nei til den, og jeg fant frem stigene og hekla meg opp det som er en av de hardeste lengdene på salathe. Den var grei å aide, men tok bare fryktelig lang tid, fordi en hele tiden ble dytta ut av risset. Siste lengde før the spire vsr endda en kaminlengde som uheldigvis også landa på Herman. Denne var heldigvis mye greiere og enklere å sikre. I the alcove rett før the spire fant vi noen flasker med vann, og siden vi tørsta som bare det fordi vi måtte holde oss til rasjoneringen vår, valgte vi å ta med en gallon. Livredde resten av turen for å få kjeft, men gikk nå bra. Håper ikke noen savna vannet.
The spire var like magisk som vi hadde drømt om. En frittstående pilar, helt flat på toppen og stor nok til at det føltes greit å være på den usikret. Og bratt som juling på 3 av 4 sider. Før det ble middag og soving fiksa vi 2 lengder til. Herman ga et forsøk på å friklatre, men josemæjtgranitten vant jaggu igjen. Ble en toppers natt på the spire. Veldig kult å tilbringe en natt på denne legendariske plassen og luksus å få stedet for oss selv. Neste dag begynte med jumar og heising før the boulderproblem. Herman hadde igjen lyst på friforsøk. Ble nok en ny seir til steinen. Utrolig å gå disse greiene uten tau altså. Neste lengde "the sewer" hadde beskrivelsen "worst pitch of the route". Den ble min etter hermans upåklagelige kaminkriging så langt på turen. The sewer var egentlig bare en halvvåt norsk fjellklatrelengde. Dro litt i sikringer her og der og linka den med neste lengde for å unngå en veldig kjip hengene standplass på dårlige bolter. Fikk ganske kjipt taudrag så aida meg opp andre lengden. Litt synd for den så egentlig veldig nydelig ut å friklatre. Så kom det litt mærkelig lengde med noe pendeltravers og greier, som Herman hellere løste med svaskosmyging. Nå hadde vi ankommet det legendariske diedret enduro corner. Herman the freeclimber hadde lyst å prøve seg på første lengden som er lettest, så vi bytter, siden jeg ville aide kunne jeg hellere ta den harde topplengden. Han satte avgårde i godt driv og så egentlig ut til å ha god kontroll, men plutselig poppa jammen og han fikk en god suser. Ble endda et fall lengere oppe i lengden, før han fikk kara seg inn på stand. Jeg blodaida neste lengde. Det gikk greit, men litt sånn ekle flairing kammer i toppen. Du skal ha bra trøkk for å friklatre den lengden. Standplassen var hengene på en helt blank vekk, med en helt vanvittig eksponering. I hang nå under the roof, og valgte å gå ut i freerider til venstre fordi vi håpet det skulle gå litt fortere der så vi kom oss til Long ledge eller kanskje helt opp før mørket. Det var en dårlig beslutning, og salathe hadde nok vært både kulere og enklere. The roof var villt. Herman franska og aida seg opp og jeg fikk meg tre lowerouts gjennom den lengden. Her er det bare så jævelig eksponert. Trodde jeg hadde nådd toppen av eksponering på the nose, men dette var av helt annen kaliber. Hopper du her, treffer du skogen 800m lengere nede uten noe hindring på veien. Etter å runder the roof fikk vi oss en god hylle, der vi tok oss en liten lunsjpause og tenkte at alt var veldig greit nå. Jeg franska neste lengde. Så lett ut, men var vanskelig. Overhengende grønn camalot. Umulig. Kom opp i en nisje, der jeg trodde jeg skulle ha stand. Det var feil, så Aida meg ut et tak og opp et riss til en nye halvt hengende stand med et fuglereir i risset rett ved standplassen. Herman kom opp og storkosa seg først opp et flott lett overhengende riss før hans forsvant ut av syne. Det vi hadde neglisjert på topoen var bogstavene OW over det fine risset. Herman fikk seg en 2 timers reise gjennom offwidthland mens jeg mata centimeter etter centimeter til et orkester av fugleungeskriging, og et mørke som kom faretruende nerme. Var lange 2 timer for både Herman, jeg og fugleungerne. Var godt å høre "standplass". Når jeg jumarerte etter skjønte jeg hvilken reise Herman hadde vært på. Offwidthen gjorde en knekk og fortsette mot høyre i 30m til, mens den knakk til venstre i en dødens kamin. Et endeløst svart hull som en ikke så bunnen på. Endte nok i mordor innerst i hjertet av El cap. Herman hadde satt fast den ene fireren vi hadde med akkurat i knekken, og det var eneste som passet i offwidthen. Han var derfor tvunget langt inn i kaminen hvor han kunne squeeze med 6,eren. Jeg plukket lett ut 4,eren så de høyere kamin maktene, hadde nok bare lyst å teste Herman litt. Vell oppe på stand ble det mørkt, så her var det bare å campe. Long ledge skjønte vi ikke hvor var, så nå ble det ekte portaledgenatt. Ble i grunn en koselig kveld med reggae fra høytaleren og frådsing i drytech og chips. Neste morgen fikk jeg starte showet med en god omgang fransking opp et flott riss, til en svaplate under er overheng. Her var det nå trivelig. Herman Aida seg ut taket og svaplatens trygge grunn forsvant i ett 900m stup. Helt sprøtt og dra ut siste sikring før jeg runda leppen på taket og pendle ut som en huske der eksponeringen gikk fra 10m til 900m fra ene sekundet til det neste. Sykt fett. Nå var det bare en kyvelengde igjen og så var det toppen. Helt rått. Spiste et bedre måltid på toppen før vi la i vei ned stien. Som sist var vi gira på å gå uten mer sele, tau og rappel, så droppa East ledges. Ble en lang tur ned, men det gikk nå greit. Ble pizza og øl denne kvelden, og øllen funka meget meget bra denne kvelden.

Freerider var en stor opplevelse og en drøm som ble utlevet. The nose føltes dengang mer ekstremt og det var dengang surrealistisk å toppe ut El cap. Var dengang som om jeg hadde oppnået noe uoppnåelig. Følte at jeg var bedre forberedt og hadde nødvendig erfaring og kompetanse denne gangen, og forløsningen var nok ikke like stor ved uttopping nå, men tilgjengjeld mer komfortabel tur med bedre margin, til tross for at freerider føltes ganske mye mer krevende end the nose. Når det er sagt var det veldig bra å ha Herman fremst i tauet på noen av de kjipe kaminene og OW, og skulle jeg ledet alt det drittet hadde det nok blitt mye grining og skrubbsår. Å ha en så stødig mann som Herman med, var helt sikkert medvirkende til at freerider turen føltes greiere end the nose. Alle kommer seg opp The nose, bare en vil det nok. Det føltes ikke som tilfellet på freerider. Her må det friklatres og kriges mer.
Alt i alt synes jeg Herman og jeg utgjorde et godt team. Trivelig hele veien og meget synkroniserte hva angår risiko, motivasjon og metodikk.
Et minne for livet denne turen!