Fryst Jord - Ny rute i vestveggen på Rabbolen (08.01.2021)

© Kristian Starheim

I går fekk eg og Andreas endelig tatt tak i eit gammalt prosjekt: ei førstebestigning av den bratte vestveggen på Rabbolen nord for Orkdal. Andreas har hatt denne på hovudet ganske lenge, og tok også ledertrøya denne flotte vinterdagen. Det vart ei fin og seriøs vinterrute opp denne mektige veggen. Andreas har skrive rapport og stiller for anledninga som gjesteskribent!

Fryst jord - førstebestigning av Rabbolen sin vestvegg

Andreas Nordstrand

Historien bak denne ruta begynner for et par år siden. Min gode venn Kristian, i sin hvileløse jakt på hauger og fjell med tilfredsstillende primærfaktor, hadde kommet over Rabbolen. Rabbolen er et populært utferdsmål for folk på Agdenes, men var helt ukjent for meg. Ikke et fjell man hører om i klatresammenheng. Det viste seg likevel at Rabbolen har en ganske spektakulær vestvegg. På sitt høyeste har veggen et nært vertikalt fall på over 200 meter, med en vakker utsikt til de omkringliggende heiene.

Oppildnet av Kristians rapport om en liten stor-vegg en drøy times kjøring unna Trondheim dro jeg sommeren 2018 (sammen med bla Kristian og Arve Stavø), tre ganger ut og romsterte i veggen med 100-meters tauet mitt. Dessverre var ikke veggen et nytt Selnes. Den øverste tredjedelen er kompakt granittisk stein. Fin å klatre på, men svært lite sikringsmuligheter. Den nederste halvparten er enda verre. En ustabil stabling av blokker, uryddige dieder og hyller. På en av mine rappell-inspeksjoner løste jeg ut en blokk på størrelse med en SUV, og fikk fortjent tyn av den stakkars hauken vi forstyrret med alt bråket.

Men vi mennesker er rare. Har man først investert i et prosjekt, er det vanskelig å slippe taket. I psykologien kalles dette «Sunk Cost Fallacy», og fører sjeldent til noe godt. Det er jo alltid en del vannføring i slike vegger, og jeg tenkte derfor i mitt stille sinn at om bare frosten tok tak, ville veggen bli «limt» sammen. Om ikke et nytt Selnes kunne man da få en heftig og eksponert vinterklatrevegg. En vegg godt egnet for utfordrende alpinklatring, bare uten de lange an- og utmarsjene. Rabbolen har mange potensielle linjer for denne typen klatring. Sentrallinja opp til det høyeste punktet på veggen ender i to taulengder med bratt isklatring, og ser veldig flott ut. Men det var ei linje i høyrekanten av veggen jeg så meg ut som den naturlige plassen å begynne. Denne delen av veggen hadde jeg ikke inspisert på rappell, men fra bakken så jeg en slags butt svakhet i veggen, med jevnlige innslag av små furuer som klamret seg fast. Ruta skrådde fra bunnen av veggen mot høyre, og toppet ut ca 60-70 meter lavere enn det høyeste punktet på vestveggen. Det var vanskelig å si hvor vanskelig ei slik rute ville bli. Man kunne ende opp med vassing opp slak mose hele veien, eller løst og livsfarlig terreng. Linja endte i tillegg opp i et overheng bare fem meter fra toppen som potensielt kunne sette en brå stopper for moroa. Slukøret rappell tilbake til terra firma ville være eneste utvei om man ikke fant en svakhet i fjellet der oppe.

Nå er jo slike x-faktorer en del av det som gjør klatring spennende også, så lysten til å forsøke meg levde godt. Men når Kristian ut av del blå annonserte at han hadde mistet trua på akademia og ville bli fjellbonde i Nordfjord fikk jeg plutselig dårlig tid. Selv om Rabbolen var blitt min obsesjon, var det Kris som hadde vist meg veggen, og om den skulle førstebestiges, ville jeg gjerne gjøre det med han. Det ble derfor slik at når vi nå fant en fredag i januar vi begge kunne ta oss fri, var turmålet åpenbart. Rabbolen skulle endelig klatres.

Kjøreturen fra Trondheim inn til fjellet er fort gjort, og Rabbolen har en beleilig parkeringsplass rett under veggen. Vindstille vintervær og 13 friske minusgrader møtte oss ut av bilen. Etter en enkel anmarsj på ca 30 minutter stod vi ved innsteget på min utvalgt linje. Racket vårt bar preg av at vi ikke visste helt hva man kunne forvente. I tillegg til skruer, nøtter og cammer, hadde vi med både piton’er, hexer og et par tricams. Det jeg skulle få mest bruk for var 120 slyngene, så jeg hadde heldigvis hevet på 3 slike på selen.

© Kristian Starheim

Dette lå litt i kortene at dette var «mi rute», og at jeg måtte ta eierskap til ledertrøya i dag, så med friskt mot og nyslipte økser la jeg i vei. Hadde det vært mer is kunne man kanskje startet ruta mer direkte, men i dag begynte turen opp bratt arboreal klatring med gode slynge-sikringer i tillitsvekkende furuer. Jeg fant fort rytmen, og kjente at dette var en av de dagene hvor oppdriftsgudene så med vennlige øyne på et menneskekrek som søkte audiens i det vertikale rike. Hendene mine nektet å bli kalde, beina stod fjellstøtt og alle økser var bomber. En slik følelse kan gi overmot, men er også en indikasjon på at man har kontroll. Og godt var det. For dette er, som mye alpinklatring, ikke terrenget å falle i. Med høyden forsvant mange av de solide furene, fjellet var veldig kompakt, og det var ingen vann-is å skru i. Midtveis i første lengde fikk jeg banket inn en god piton. Med øktende tonehøyde for hvert slag kilte den seg tilfredsstillende fast, og ga betryggende sikring for et litt kinkig parti opp et liggende dieder til to solide furuer. Her satt jeg første stand, etter ca 55 meter variert klatring. Kris fulgte etter, og da han kom opp bekreftet den konsentrerte stemningen at vi ikke var på joika-tur i dag.

© Andreas Nordstrand

Kristian testa skarpenden opp litt lettere, men fortsatt bratt terreng, og fant en veldig fin standplass i ei solid rot ca 20 meter lengre opp. Skal noen gjenta ruta anbefaler vi denne, da det er siste gode standplass på de neste 40 metera, og overhenget beskytter mot is og stein høyere på ruta.

Resten av ruta var vanskelig å se herfra. Det virket fristende å følge en slukt som gikk opp mot høyre, men inntrykket mitt fra bakken var at dette linjevalget kunne være en død-ende som gikk opp i blankt og bratt terreng med lite å klatre på, eller sikre i. Jeg fulgte derfor magefølelsen og brakk meg igjennom et lite crux opp og forbi et enslig furutre til venstre for standplass. Det var den siste av disse betryggende plantene på ruta, og jeg benytta sjangsen til å stramme skolissene før mer seriøst terreng.

Ovenfor fura går man mot venstre, og runder et slags bratt «hjørne» som skjuler terrenget over. Hvis man skal snu er nok hjørnet "point of no return", og det er utsatt og krevende klatring på hjørnet. Furua over andre andre standplass er siste rapell-mulighet.

© Kristian Starheim

Magefølelsen min sa at linja videre ville åpenbare seg om jeg rundet hjørnet, men samtidig måtte man hive seg inn i det ukjente. Opp til hjørnet var det ingen plasser å sikre, og jeg var ganske sikker på at den mest utfordrende klatringen gjenstod. Hittil bød ikke denne ruta hittil særlig på nøtt eller cam-vennlige lommer og riss, så foruten om de innbitte furuene som klamret seg fast med jevne mellomrom, var det lite gode sikringer. Jeg måtte derfor stoppe opp og kjenne om jeg var klar for å ta noen run om det ble nødvendig.

Men det var som sagt en av de veldig gode dagene, og ingen grunner til å forstyrre oppdriften jeg hadde virket rimelige. Det ble derfor til at jeg gav meg derfor hen til klatringen, og koste meg med eksponeringen ved hver vunnet høydemeter. Etter å ha rundet hjørnet åpenbarte veien videre seg over meg. Vedvarende bratt klatring, men med jevnt fordelt (presumtivt) solid jord-is og mose som kunne gi gode stegjerns og økse plasseringer. Sikringsmessig så det tynt ut, men jeg satset på å finne nok, og hadde uansett ingen plan om å falle med stegjern og økser i dette terrenget. Det viste seg å være virkelig flott klatring oppigjennom. Delikat og cerebral problemløsning løftet meg stadig høyere med et voksende smil om munnen. Dette var moro! Ei lita nøtt og en slynge om en og annen rot fikk jeg satt underveis, og disse ville nok forhindret et ublidt møte med bakken. Men, når man klatrer med kroppen fult av skarpt stål på isete jomfrufjell er den viktigeste sikringen sine egne ferdigheter og vurderinger. Jeg kjente hele tiden på god kontroll, og opplevde ingen flytt som usikre. Pulsen var jevn og jeg følte meg aldri i nærheten av å falle.

Jord-isen forsvant gradvis, og gikk over til klippe. Her er det også ei furu man kan bruke til standplass eller rapell om nødvendig. Etter 10 meter med tørrøksing (rutas fineste parti, men med noen løse steiner som man på passe på - man er nå i rett linje over forrige standplass) kom man opp på ei lita nisje 5 meter under toppen.

Jeg hadde glemt overhenget i toppen helt, men nå stod jeg rett under det. Å klatre igjennom overhenget framstod som rimelig uaktuelt. Kan hende det hadde vært enkelt for en russer eller spanjol med over-krummede økser og fruit boots, men det var ikke veien opp for meg. En vertikal slukt opp til venstre så ut som en mulighet, men den var blokkete og fjellet virket en del løsere her oppe rett under toppen. Jeg pustet med magen og vurderte slukta med en litt uggen følelse. Det fristet lite å snu så nær toppen, og den slukta virket mulig å klatre. Samtidig føltes det ikke riktig å bare håpe på det beste; tenke at akkurat de stablede blokkene der ville bære vekten min når slukta lå i et belte med ganske løst fjell.

Ut mot høyre fra nisjen stakk det imidlertid ut et lite rimfrostet galleri under overhenget. Det forsvant bak et hjørne, og jeg balanserte meg rundt for se hvor det endte. Der, ca 5 meter unna, åpenbarte kanten av vestveggen seg. Det lille galleriet sluttet dessverre brått men flere positive steintagger stakk ut av veggen. Jeg banket med øksa på første taggen, og den virket solid. Jeg tenkte at dette kunne funke, og heldigvis, et par luftige hook-flytt senere stod jeg i en einebusk på toppen!

© Andreas Nordstrand

Seiersbrølet ljomet i fjellheimen, og jeg bakset meg opp noen meter til ei av mange solide furuer ovenfor overhenget. Jeg hadde med overlegg brukt lang tid denne taulengden for å klatre sikkert, og brukte vel ca. 2 timer på å klatre litt over 50 meter. Kristian var en god del kjappere når han fulgte meg, men klagde ikke på tidsbruken min da han kom opp. Derimot fikk jeg klapp på skuldra og godord for klatringen min fra makkeren, og vi var begge svært fornøyd med ny-turen.

© Andreas Nordstrand

Etter litt bal med å få pakka tauene inne i den tette krattskogen, ble det 50 meter med buskbryting inn til en bred tursti. Den er vanligvis benyttet av mer fornuftige bestigere av Rabbolen. Det er luksus med en så tilrettelagt utmarsj, og vi var kjapt nede i bilen. I det skumringen hadde lagt seg, var vi allerede på vei hjem til Trondheim.

Det er veldig tilfredsstillende å komme seg opp en rute man har tenkt på lenge, i god ground-up stil til og med! Når det også er en førstebestigning av en jomfruvegg, blir go’ følelsen enda bedre. Rutenavnet åpenbarte seg ganske kjapt; Fryst Jord. Klinger godt, og beskriver hva man først og fremst bruker for å vinne høydemeter på denne ruta. Jeg har ikke stor erfaring med å gradere mixruter, men om man skal følge litt beskrivelser av slike grader på nettet, tipper jeg det er i M5 land. Alpin grad kanskje D eller T.D?

© Kristian Starheim

Grader er uansett ikke det viktigste når det gjelder slik eventyrklatring. Her fikk man muligheten til å kaste seg litt ut i det ukjente, og kjenne på at man mestret utfordringene. Det er vel essensen ved all klatring, uansett hvor hardt man støter? Man vinner nok ingen Piolet d'Or for å klatre vestveggen på Rabbolen (selv om prisen kan føles fortjent i det man topper ut), men jeg håper flere tar seg en vintertur til Rabbolen. Fjellet ligger som sagt kort tid fra Trondheim, som ikke akkurat har flust med alpinklatring å by på, og potensialet her er stort. Man trenger altså ikke dra til Skottland for å klatre bratt på frossen mose. Om man begynner å bli mettet på turer opp Kongsvollsfossen, ikke gidder å kjøre til Romsdalen, men har lyst å prøve seg på vinterklatring med litt flere elementer, tror jeg «Fryst jord» kan være midt i blinken. Veggen er tilgjengelig og mulig å klatre på en dag, selv om man ikke liker å stå opp grytidlig på morgenen. Det er kanskje ikke mange tullinger som finner glede i skrape seg opp fjellvegger i 13 minusgrader, men for dem som liker slikt er vestveggen av Rabbolen et sted man burde sjekke ut.

© Kristian Starheim