Femmaris på Øysand-craget (02.01.2018)

Knallforhold i veiskjæringa på Øysand - tjukk is som tar skruar og greier. Etter nokre dagar med god kulde kom det litt mildare vær, og smørisen var på plass. Pål Christian var interessert i å skremme av seg julesylta, og vi var på plass i måneskin, lyktestolpar og trailerbrøl.

Starta med å lede opp ein tjukk og fin pillar opp til hylla som deler veggen. Ganske bratt kanskje 3-4 meter WI3+/4? Deretter fortsette rett opp andre del av veggen, brattare her (WI4+) kanskje 4 meter. Ikkje så vedvarande saker, men bratt nok til at alle skrueplasseringar blir hengande. Eg kalla denne One Night Stand då eg traverserte rundt på den i fjord. Så då får det bli navnet: One Night Stand (WI4+, ca 8m). Botndelen formar fort, og det er mogleg å klatre denne og ta standplass i trea på hylla for den som vil trene litt.

Så såg vi bort på den veldig fine isstripa vi kalla Bomber i fjordårets topptaubonanza. Denne var no feit og fin og framleis bratte saker. Men var den skikkelig festa til veggen? Vi slengde ned topptauet og tok ein runde. Sannelig, dette var bratt. Nedre del opp til hylla formar sjeldan, men no var den grei. Øvre del har ofte is, men er tynn nedover veggen. Alt såg ut til å sjå solid ut. Etter ein del tygging kom eg til at no var det på tide å støte i bratta. Tida var faktisk overmoden.

Så vi drog ned tauet, og så var vi i gang. Lett opp til hylla. Så var det berre å fokusere på "arbeidsoppgåvene". Rett opp, heilt loddrett. Skru, så vidare heile tida stødig. Skru på ny, så vidare. Skru på ny, så vidare - nærare toppen no. Her bratna det enda meir til, og eg kjende på pumpen og at det tok på å skru. Ingen gode posisjon ar for skruing under toppen. Vi får gå litt.

Kom til toppen. Vanskelig å få inn gode økser over kanten, vanskelig å finne god balanse, langt ned til forrige skrue. Riste riste, framleis god margin. Nei, vi må få inn ein skue til. Slenge tauet innom økseskaftet på ei god øks (triks som gir moglegheit til å sitte i tauet om det tetna til), noko som gjorde at eg slappa meir av med det same. Rista laus, og fekk inn skruen. Då løyste det seg, og eg fekk lurt meg over kanten. Wow!

Dette vart mykje prat om ei veiskjæring i sør-trøndelag (eller Trøndelag? Stor-Trøndelag?), men man får ta det som debrief. Eg har lenge hatt lyst å støte på bratt is, men eg synest rett og slett det er skummelt. Å bli familefar hjelper slett ikkje på psyken. Lærdomen for meg er at vanskeligheitsgrada ligg i kor vedvarande bratt det er - det er rett og slett slitsomt psykande og vere i situasjonen des lenger den varer - sørge for at alle økser og stegjern og skruar etc etc er 100%, og samstundes passe på at pumpen er forsvarlig unna. No har eg gjort det, og veit korleis det kjennest. Får ein fleire slike rundar så kan det bli mindre stress og meir stødig - så då kan ein også gjere det på større prosjekter. Det kjennest bra!

Takk for turen Pål Christian!

© Kristian Starheim

© Kristian Starheim