Sydpillaren på Stetind med exit på andre amfi (29.06.2020)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Stetinden (1,391m) | 29.06.2020 |
|---|
Vi våknet gode og varme på stranda på Kjerringøy under åpen himmel dagen etter turen til Strandåtind. Vi hadde fått noen timer med søvn og kroppene var gode og møre. En god frokost med polarbrød og en liten dupp i den altfor kalde sjøen gjorde susen for formen. Vi hadde som plan å gå superklassikeren Sydpillaren på Stetind i løpet av ferien og det var mandagen (dagen etter) som så ut til å ha det beste værvinduet. Litt kne-problemer og det faktum at å klatre i taulag på 4 er tidkrevende, gjorde at vi delte gruppa. Paul Anders og Fredrik ble på Kjerringøy for å sykle, mens Magnus og jeg satt oss i bilen med kursen mot Tysfjord. Vi måtte via Bodø hvor vi fikk kjøpt inn litt proviant på bensinstasjon, ellers hadde vi stort sett det vi trengte. Etter kappkjøring for mot klokka for å rekke 19:00-ferga fra Drag, ankom vi parkeringsplassen ved Stetind rundt 20:00. Vi satt opp hvert vårt telt, lagde oss en real turmat og kikket opp på det majestetiske fjellet hvor jeg hadde vært via normalveien to ganger tidligere.
Magnus er en meget stødig fyr på tur, men han har ikke ledet så mye på egne sikringer enda. Det ble derfor besluttet at jeg skulle lede alle 12 taulengdene og jeg kjente at det skulle bli en prøvelse. De siste tre lengdene er meget luftige og et par av de er på 6´er tallet. Jeg roet nervene med at det alltids var mulig å gjøre en exit etter 9 taulengder, ut på det såkalte 2. amfi og inn på normalveien herfra. Hvordan traversen så ut eller hva den innebar, ante vi ingenting om. Vi konkluderte dog med at det ikke kunne være vanskeligere eller skumlere enn den foregående klatringen.
Klokka ble satt på 07:00 og sekkene var ferdig pakket. Etter et par kopper kaffe og noen polarbrød, satt vi i marsj oppover dalen som leder mot Halls fortopp og som er veien til både Sypillaren og Normalveien på Stetind. Vi holdt et jevnt og godt tempo, fylte flaskene ved Svartvannet og kom oss opp til platået hvor vi kunne se bort på innsteget til pillaren. Snøfonna som ligger i ur-bassenget under Stetind så større ut i år enn hva jeg har sett den før. I tillegg lå det noen enorme skavler på noen svahyller litt lenger opp, som bare ventet på å rutsje ut over fonna og ned i avgrunnen under. Vanligvis er det tydelige spor over snøfonna, men disse så vi ikke noe til. Usikkerheten meldte seg igjen. Hadde det gått folk der i år i det hele tatt? Var vi litt for tidlig ute? Det var bare et par uker siden det var mye snø på normalveien.
Jeg bestemte meg for å sende melding til en lokal guide. Han kunne bekrefte at det hadde vært folk der i år og ønsket oss lykke til med rådet om å ikke ta lunsj i snøfonna. Det hadde vi ingen planer om. Skulle dette gjennomføres, måtte vi krysse før sola begynte å ta og vi fikk opp farten. Vi tok oss over ura og bort til snøen som var ganske hard. Her hadde det faktisk vært kjekt med stegjern denne dagen, eller i det minste en liten øks. Vi sparket og klorte oss bortover og endte ved en stor glidesprekk som vi ikke hadde sett på avstand. Vi rotet oss ned i denne og ned på svaet under. Her var det om ikke annet bedre fotfeste og vi fikk oss en pause. Jeg etablerte en liten standplass og sendte Magnus videre. Han fikk beskjed om å være rask, for nå var sola like rundt hjørnet. Heldigvis var vi forbi og utenfor banen til de store stygge skavlene over oss. Magnus jogget lett videre over den bratte fonna og inn på fast fjell og trygg grunn før han loset meg enkelt over. Vi gikk videre mot innsteget til pillaren og hørte plutselig et drønn bak oss. Der gikk den største av skavlene og dundret nedover fonna i store og små isklumper rett over sporene vi hadde tråkket 15-20 minutter før. Vi så på hverandre og var i hvertfall enige om at det ikke var aktuelt å gå tilbake samme vei – her skulle det klatres.
De første par-tre taulengdene var nokså enkle, men lange. Alle var på mellom 50 og 60 meter, og sola begynte nå å ta skikkelig. Solkremen lå i bilen og det tok ikke lang tid før jeg kjente det på skulderbladene. Klatringen var derimot helt nydelig. Fast fjell og det ene nydelige risset og diederet etter det andre. Vi tok oss god tid og nøyt hver eneste meter. Jeg rigget en standplass før den første 5´er lengden og fikk øye på et taulag som passerte Magnus der nede på løpende sikring. Dette gikk fort. Et meget rutinert par kom opp til der jeg sto og etablerte en standplass ved siden av. Ingen tvil om at jeg slapp disse to forbi. Det er gøy å se folk som beveger seg på denne måten i fjellet.
Magnus kom opp til standplass og jeg tok fatt på den neste taulengden som er et litt kinkig dieder som lener seg mot høyre og går over i et tak som man må stemme med undertak og runde et hjørne. Her var det bare å bestemme seg og la det stå til. Viktig å passe på plassering av sikringer i undertaket (må forlenges) og rundt hjørnet for å ikke få et taudrag videre. Rundt hjørnet ventet et langt og vedvarende dieder på 30-40 meter som var helt nydelig og velsikret. Jeg satt en standplass på toppen av dette og tok i mot en smilende Magnus. Vi var enige om at dette var rått.
Neste taulengde var en kort travers ut til en luftig standplass noen meter til venstre. Denne kan være vel så guffen for andre mann pga pendel, så her er det greit å plassere sikringer med omhu, selvom klatringen i seg selv ikke er veldig krevende.
Ny 5´er lengde opp et renne/rissystem med helt nydelig klatring opp til ny standplass under en kamin. Kaminen var meget trang å klatre med sekk og her surra jeg mye i starten. Litt usikker på om løsningen ble fasit da jeg følte jeg klatret mest med ryggen i veggen og bena stemt mot det overhengende flaket. Opp kom igjen i hvertfall og Magnus karret seg etter. Han løste nok denne på en bedre måte – han var i allefall mye raskere.
Videre et par 4+ lengder (begge 50 meter lange) opp velsikrede riss og flotte formasjoner til en standplass et stykke under et arr i fjellet hvor det var rast ut en blokk siden førstebestigning. Ruta er derfor lagt om til venstre for denne via et fingerriss. Neste taulengde sto til 70 meter i boka, så vi valgte å dele opp denne. Laget en standplass rett under risset og videre herfra. Et nydelig finger-riss hvor det gjelder å stole på bena i veggen (eller ha veldig små føtter og få de inn i risset), en liten travers ut til venstre og et slag "byks" bort på et hyllesystem. Jeg er litt usikker på om vi gikk feil her, men det ble i hvertfall ganske nøyaktig 60 meter. Videre kort klatring på 3´er tallet opp til en stor hylle som Magnus ledet.
Nå hadde vi klatret 10 taulengder (eller 11 om man teller med standplassen nede i sprekken på snøfonna) og jeg kjente at kroppen var ganske fornøyd. Tåka begynte dessuten å komme og jeg så for meg en alvorlig kamp opp de siste tre taulengdene. Det var enstemmig at vi skulle ta traversen ut på normalveien. Vi rigget opp for løpende sikring, smøg oss bak en snøfonn på den første hylla og lett videre langs veggen. Kun et sted var veldig eksponert hvor vi måtte ut og rundt et hjørne. Satt sikringer tett på begge sider, så gikk dette helt fint. Vi kom inn på normalveien ca 50 meter over mysosten. Her la vi fra oss sekker, seler og tau og jogget og kløyv til toppen som vi fikk med strålende sol på den ene siden av fjellet og tåkehav på den andre. Klokka var blitt 21 og vi hadde brukt litt under 13 timer.
Vi traff på et hyggelig taulag på 4 mann som hadde gått normalveien og valgte å begi oss nedover før de for å være først på rappellen. Enkel nedklyving til sekkene hvor vi tok på seler og gikk løpende ned og ut på mysosten og bort til rappellfestet. Her var jeg i allefall godt kjent og vi rappellerte enkelt ned på nederste hylla på kun et tau før vi knøt oss inn i løpende og kløyv enkelt helt tilbake til Halls fortopp. Nå hadde tåka kommet over og sørget for 2 meter sikt. Det var også blitt betydelig kaldere. Avgjørelsen om exit på amfiet ble bare enda mer riktig.
Forsiktig og lang utmarsj ned de 1300 høydemeterene fra fortoppen med en drikkestopp ved Svartvann og ned til bilen hvor vi fikk oss en matbit og en øl i fortelte til Magnus, mens vinden tok seg opp og regnet plasket mot teltduken. Det ble ikke mange ølene før vi tok kvelden og sov til godt utpå dagen etter.
Takk for en fantastisk opplevelse Magnus, neste gang går vi hele.
User comments