Nautgardstinden - sesongslutt på trass - i tåke og kuling (10.05.2018)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Nautgardstinden (2,258m) | 10.05.2018 |
|---|---|---|
| Austre Nautgardstinden (2,194m) | 10.05.2018 |
Dette endte med å bli en tur jeg gjennomførte på trass. Nautgardstinden hadde stått så flott i kulissene på flere turer i området, bl.a. opp til Besshøe. En dag skulle jeg også ta detta Nautet!
Denne artikkelen handler om drømmeturen som endte med noe av det råeste og skumleste jeg har opplevd i fjellet.
En travel kalender gir ikke mange muligheter. Men Kristi himmelfartsdag, torsdag 10. mai, åpenbarte seg som en mulighet, en fridag jeg kunne dra til fjells. Det kunne bli en flott sesongavslutning for fjellskiene, tenkte jeg. Har jo tidligere hatt flott toppskitur på Rasletind uti juni.
Værmeldingene ble studert ofte og grundig etter hvert som dagen nærmet seg. De var litt varierende. Tur, ikke tur? Jeg har vært ute ei vinternatt før, bokstavelig talt, så det skal litt til før været er for dårlig.
Planen min var å kjøre til Russlie onsdag kveld, overnatte ved veien, og så starte tidlig torsdag morgen. Hvis jeg fikk optimale forhold kunne jeg ta fem 2000-metere i området.
På kartet så veivalgene greie ut – det samme gjorde andre turbeskrivelser på Peakbook. Snøforholdene var jeg spent på. Snøen lå fint inntil veien over Valdresflya på vei oppover. Men min start fra parkeringen ved Russlie var jo nesten 600 meter lavere i terrenget, ca. 875 m. Her var ingen snø synlig. Men det var masse masse smeltevann overalt. Vått i terrenget. Men da jeg kjørte over Valdresflya hadde jeg sett at det så ut til å være bra med snø i høyden på Nautgardstinden. Så jeg lot ikke grønne og vårlige lier ødelegge for skituroptimisten.
Før sju om morgenen var jeg i gang oppover lia med fjellski spent på sekken. Fra start så det ut som de aller beste værmeldingene skulle slå til. Men på himmelen kunne jeg se all slags vær, og skyene var både hvite og svarte. Da spørs det bare hvilke som skulle vinne.
Snøflekker, og etter hvert sammenhengende snø, kom fra ca. 1100-1200 m høyde. Men samtidig kom tåka. Fra start hadde jeg holdt kurs nordvest. Noe av det siste jeg så før tåka overtok var at jeg traff fint i terrenget nord for Steinhøe og Russlirundhøe. Da kunne jeg holde kurs rett vest i tåka i rimelig trygt og enkelt terreng, med jevn stigning. Måtte bare være oppmerksom på stupet som går bak toppen. Men selv om jeg ikke så terrenget, var det en del meters sikt. Dette vurderte jeg som trygt.
Kart og kompass. Jeg sverger til ordentlige papirkart. Printer ut skreddersydd turkart fra Norgeskart.no. Laminerer det med kontaktplast. Dette trenger ikke strøm og kan lett betjenes med votter. Så har jeg en liten GPS på lur i nødstilfelle. Men slikt er vel også en vanesak. O-løp i ungdommen ga meg god trening med kart.
Hvitt var det alle veier. Så ingen ting. Tok motbakkene bare steg for steg. Kompassnåla lå stødig på vest. Det blåste mer og mer. Jeg forstod at ambisjonen om å ta fem topper måtte reduseres. Her skulle jeg bare være glad til om jeg fikk tatt Nautgardstinden.
Store steiner dukket opp og terrenget foran meg forsvant. Jeg nærmet meg stupet på innsiden av toppen. I ettertid fant jeg ut at jeg traff klokkerent på kompasskursen, her jeg møtte stupkanten mellom Nautgardstinden og Austre Nautgardstind. Jeg fulgte terrenget oppover mot sørvest. Det ble markert brattere, noe jeg tolket som at jeg nærmet meg toppen.
Lunsj! Jeg hadde vel vært på tur over fire timer, og kjente meg moden for lunsj. Men i dette været? Dro frem nødteltet og trakk det tett rundt meg. Her, inni vindsekken i kuling. Det slo så hardt i stoffet at jeg var redd for at det skulle rakne. Og du verden så vondt det gjør å bli slått av glidelås som blafrer i kuling. Så jeg strammet det rundt meg så godt jeg kunne. Fram med termos med varmt vann og Real turmat. Og andre godsaker. Du verden så godt!
Stegjern måtte på nå for å forsere de bratte steinene videre. Inni vindsekken måtte jeg være varsom for at piggene ikke skulle rakne stoffet. Og så hogg krampene til i låra! Her lå jeg – som klippet ut av en humoristisk tegneseriestripe – innpakket i en vindsekk i kuling i akrobatiske øvelser for å spenne på seg stegjern med snikende kramper. Godt ingen fikk filmet dette.
På toppen så jeg ingenting annet enn varden, og mange nok meter til å holde avstand til stupet. Og for en vind. Kraftigste jeg har opplevd på en fjelltopp. Ifølge vindskalaen skal stiv kuling være omtrent grensen for å kunne stå oppreist. Og det var vel der vi var. Litt kraftigere vind, så kunne det vært fare for å bli tatt av vinden.
Returen fikk jeg tatt over Austre Nautgardstind, som egentlig ikke var noen omvei. Og det er bare en liten forhøyning på en flate. Men vinden var minst like frisk der. Så var det kompasskurs i samme retning som jeg kom. Det var bare å glemme flere topper i dette været.
Oppklarning. I det jeg kom godt nedover igjen så klarnet det opp. For noen skibakker jeg da så. Og som jeg kunne kjøre. Snøen var våt, men bar stort sett godt. Nå viste de seg de de flotte skibakkene jeg hadde sett på avstand, det som skapte drømmen om Nautgardstinden.
Snøen tok slutt, og det gikk sport i å holde skia på beina mellom klattene nedover. Til slutt var skisesongen definitivt slutt. Jeg hadde nok utfordret grensene helt til det jeg kunne greie, men samtidig fått en veldig tilfredsstillende opplevelse – selv om jeg ikke så noe av utsikten.
User comments