Eresfjord: "Balansekoden" (18.07.2019)
| Characteristic | Climbing |
|---|---|
| Duration | 8h 45min |
Helt siden jeg og Kjersti måtte snu etter 8 taulengde for noen år siden pga. altfor sen start, har jeg hatt lyst til å gjøre et nytt forsøk på Balanskekoden i Eresfjorden. Ruta er på småpene 15 taulengder, er fullbolta, og tar deg opp den enorme svapillaren under Utkleiva. Jeg og Eivind har klatret mye sammen i sommer, og han var ikke tung å be da jeg foreslo å gjøre et forsøk. At Eivind ble valgt som taulagsmakker var naturligvis ikke tilfeldig, ettersom han pleier å gi uttoppingsgaranti på sekser og sjuerklatring (dvs. hvis han greier å dra meg opp lengdene på sjutallet).
Det lå an til å bli en strålende dag da vi kjørete innover fra Ålesund på morgenkvisten, og den største bekymringen var egentlig hvor varmt det kom til å bli utover dagen. Planen var å klatre med minst mulig på ryggen, og vi gikk derfor for små sekker (12 og 20 l) og tok på sele og utstyr allerede på parkeringa. Her møtte vi for øvrig lillebror Anders som kom susende i DHL-bilen på ruta han kjører i Eresfjord og innover mot Sunndalen. Fikk slått av en prat med han før vi brøt oss opp anmarsjstien. Etter knappe 100 meter er stien nokså ramponert av nedfallstrær, og vi gikk oss av stien allerede her (jeg hadde glemt at den følger bekkefaret i midtpartiet). De ble derfor off-trail opp til innsteget. Greit å gå likevel og vi var oppe på en snau halvtime.
På innsteget var det om å gjøre å tørke opp litt før t-skjorta skulle på som psykisk skjold mot svafall. Jeg ledet deretter de tre første taulengdene løpende ved å gå ut 60-meterstauet og la Eivind følge på. Satte stand før den første femmerlengden og sikret Eivind opp firerlengden i tredje lengde. Etter det ledet vi annenhver lengde til topps. Eivind har ikke klatret skikkelig sva før, og fikk derfor en bratt, men fin, læringskurve oppover veggen. Kort oppsummert gikk det fra at han i starten syntes grad 5 var rikelig vanskelig nok, til at han dro seg fint gjennom den krevende 6+lengden i 12 lengde.
Traversen i sjette lengde var tørr i dag, og er nå så tett boltet at den uansett er uproblematisk også på vått føre. Ellers var femplusslengdene i sjuende og åttende lengde akkurat så fine som jeg husket de fra forrige tur, selv om det enkelte plasser er langt nok mellom boltene.
Dagens første spenningsmoment var den første seksminuslengden, ettersom jeg ikke hadde gått den før. Her var det enkelt men svært sparsommelig sikret bort til det svakt overhengende opptaket opp til stand. Opptaket er på kanskje 4-5 meter og traverserer på gode tak mot høyre. Det er i utgangspunktet godt sikret, men det blir fort en del slakk i systemet med mye tau ute over slakt terreng. Det er derfor ikke nødvendigvis noen god ide å falle med mindre man har fått sikrer til å stramme skikkelig opp før man går på. For øvrig en kul og luftig standplass.
Eivind ledet deretter den fine femmerlengden som tok oss opp til selve balansesvaet.
Her hadde jeg håpt at Eivind skulle lede sjuminusen ettersom jeg aldri har ledet sva på sjutallet, men den mente han at jeg måtte ta selv. Vi skulle jo gå annenhver lengde, må vite. Svaet så helt rått ut fra stand, men var overraskende lite fryktinngytende. Ikke for bratt, og nokså tett boltet. Jeg la derfor avgårde med et visst håp om at dette skulle kunne gå greit. Det gjorde det også, selv om det var på hengende håret et par ganger på det jeg oppfattet som cruxpartiet de siste 10-15 meterne opp til stand. Klippet ankeret meget godt fornøyd med svapers i middels forhold i solsteiken. Eivind fulgte deretter i fri, selv om jeg trygt kan si at jeg har sett han mer selvsikker på tilsvarende grad tidligere.
Den neste seksplusslengden så minst like krevend ut. Eivind fikk gleden av å gå først her. Det gikk også greit, men vi var enige om at det var et par enkeltflytt som var minst like vanskelige her som på den forrige lengden. Gradsforskjellen ligger kanskje mest i at sjuminusen er mer vedvarende (?).
Etter det var det spasering opp en slak toer før Eivind ledet stødig gjennom de to opptakene på den siste seksminuslengden. Sistelengden var også mer spaserterreng. Her er jeg usikker på om jeg fant det "riktige" toppankeret. De to boltene jeg satte stand i var satt i en frasprengt blokk som ikke så særlig trygg ut. Det ble derfor streng instruks om at Eivind ikke måtte stramme tauet på vei opp, og forsiktig nedklatring i stedet for rapellering på returen.
De siste 11 rapellene gikk uten problemer overhodet, og vi var tilbake i bilen etter 8 timer og 45 minutter på tur. Fornøyd med det ettersom vi hadde tatt oss god tid underveis uten å stresse.
User comments