Molladalen: «Iriss» (12.07.2019)
| Characteristic | Alpine climbing |
|---|---|
| Duration | 8h 00min |
| Distance | 13.0km |
| Vertical meters | 1,200m |
| Map |
|
| Ascents | Kruttårnet (1,280m) | 12.07.2019 |
|---|
Etter fem dager med lavlandsklatring på Østlandet og i Bohus, var det på tide å komme seg til fjells igjen. Eivind og Johnny var ikke tunge å be da jeg sendte ut forespørsel om å gå for et av sesongens store mål, ruta Iriss på Kruttårnet i Molladalen. Ruta er på fem taulengder og følger nydelig riss og formasjoner til toppen av Kruttårnet. Grad 6-, 6+, 6-, 6 og 6. Ingen av oss hadde ledet hardere enn grad 6- i fjellet før (med unntak av Johnny som fikk sekserlengden på Snickers tidligere i sommer), så vi var forberedt på litt motstand. Vi var samtidig nokså trygge på at det skulle være greit innafor ettersom klatreformen er OK, og både jeg og Eivind hadde gått en god del kileruter på sekstallet i år.
Anmarsjen gikk som vanlig unna i greit tempo.
Da vi passerte vannet var et tomannslag som hadde teltet klare for å begynne å gå. De skulle også klatre Iriss. Det samme skulle et annet lag som vi passerte 100 meter senere. Skal ikke nekte for at vi gikk på litt ekstra da vi hørte det for å sikre oss å komme først på ruta. Opp til innsteget fulgte vi stien opp til omtrent der Mohnsrenna begynner å smalne inn. Der traverserte vi bort i Kruttårnrenna (synlig varde fra stien) og til innsteget. Fint å gå og lett å finne frem.
Vi hadde en løs plan om at jeg skulle lede første og fjerde lengde, Johnny andre og tredje, og Eivind den siste, slik at alle fikk lede en sekserlengde hver.
Den første lengden begynner opp et tydelig riss som er nokså bredt i toppen. Camalot størrelse 4 er nesten for liten den siste delen. Her fikk jeg tidenes kaldpump som ikke akkurat ble bedre av at høyrehånda var såpeglatt av solkrem (som jeg, taktisk nok, hadde ventet med å påføre til innsteget). Var nokså nær å skli av, men fikk karret meg gjennom. Stand ble satt på stor fin hylle, som viste seg å være 4-5 meter lavere enn det som er inntegnet i føreren.
Eivind og Johnny fulgte greit, selv om Eivind var sjeldent andpusten da han kom opp, og det ble ymptet frempå fra begge om at førstelengden ikke hadde vært særlig selvtillitsbyggende for de hardere lengdende som ventet.
Johnny tok over skarpenden og ledet cruxlengden uforskammet lett og elegant. Nydelig klatring hele veien der de gode takene kommer akkurat når du trenger dem.
Johnny fortsatte deretter opp tredjelengden som starter med litt tung layback-klatring opp et riss i et kort dieder, før noen fine opptak til stand på en 10 meters flat egg med god plass.
Her starter den lengden jeg hadde gledet meg mest til, det nydelige s-risset som står i grad 6. Lengden begynner lett forbi et flak og over et sva på et par meter. Deretter er det bare å kose seg opp selv s-risset. Lengden avsluttes med et lite opptak i et nytt riss som er betydelig enklere, før det er noen meter vassing til stand på gode hyller under toppinakkelen.
Den siste lengden er den bratteste og går først rett opp noen meter før man kommer inn i et bratt hjørne. Cruxet er å komme seg "opp" i hjørnet. Eivind spratt opp på led uten å fortrekke en mine, mens jeg måtte grave ganske dypt for å følge i fri på topptau.
På toppen, som for øvrig er storslagen nok i seg selv, er det ikke til å stikke under en stol at vi var nokså fornøyde. Klatringa hadde gått overraskende lett og problemfritt, alle lengder gikk i fri av samtlige, og alle hadde "perset" på led i fjellet.
Etter fire 30 meters rapeller ned til innsteget kunne vi - lett henslengt i solsteiken - konkludere med at dette trolig var en av de fineste klatredagene vi har hatt.
User comments