Storsomrungnebba via Nonshøa og Kråkbotnen (07.03.2020)
| Start point | Storlia (622m) |
|---|---|
| Endpoint | Storlia (621m) |
| Characteristic | Randonnée/Telemark |
| Duration | 12h 03min |
| Distance | 39.5km |
| Vertical meters | 2,602m |
| GPS |
|
| Ascents | Nonshøa (1,529m) | 07.03.2020 |
|---|---|---|
| Pyramiden (1,703m) | 07.03.2020 | |
| Storsomrungnebba (1,799m) | 07.03.2020 |
Storsomrungnebba. Bare navnet i seg selv er en opplevelse. Og utsikten mot fjellet fra øst er ikke mindre imponerende. Første gang jeg skuet østover fra Storlia lurte jeg på om det faktisk var mulig å komme seg opp. De steile veggene så ugjennomtrengelige ut, men desto mer lokkende. Og da Audun foreslo en tur på en dag der værgudene så ut til å skulle være i godt humør, var jeg ikke vond å be.
Når man ser på kartet er det langt inn til der moroa begynner. Snaue ti kilometer anmarsj i relativt flatt terreng ser ikke veldig spennende ut. Forslaget til Audun gikk ut på å først bestige Nonshøa, deretter vestover via ei renne opp til Kråkbotnen og videre til Storsomrungvatnet. Sørflanken til Pyramiden så ut til å være letteste vei opp, og deretter skulle det bare være en kort spasertur opp ryggen til toppen. Tilbake til sivilisasjonen så det ut til å være flere mulige veivalg, både samme vei tilbake, eventuelt via Tovatna og skiløypa, eller en tredje variant som Audun foreslo, nemlig ned en vestlig “grop” mot Tverrådalen, og runde hele Nebba på vei tilbake. Jeg tenkte uansett at det veivalget fikk vi ta stilling til når den tid kom.
Etter avreise fra Trondheim kl 05:45, ankom vi Storlia kl 08:00, og kom oss snart avsted. Vi var ikke de eneste, både et par menn på fjell- og langrennski rusla oppover mot Nonshøa, og et par karer på toppturski vandret rett vestover fra parkeringen. Mon tro om ikke de skulle til samme sted som oss?
Vi satte kursen mot Nonshøa, og tok snart igen fjellskimannen. Han var i godt humør, og var fornøyd med at “her er det nok ikke noe Corona”. Vi var enige, og labbet videre. Før “skyggenes dal” tok vi igjen langrennmannen og fuglehunden hans. Han skulle rekke tilbake til å være barnevakt, så han ble ikke med oss videre. Å gå med lette langrennski og uten sekk så veldig behagelig ut, og han så ut til å komme seg ned i fin stil. Inspirerende.
Etter to korte timer nådde vi toppen av Nonshøa. Vinden tok litt tak oppe på toppryggen, og etter en kort stopp for fellefjerning seilte vi ned mot Ottdalen. For en dal! Den var helt nydelig å se på, og det skadet ikke at sola skinte fra skyfri himmel. Og føret i nedkjøringa var helt fantastisk, mye bedre enn vi hadde ventet.
Stemningen var dermed på topp før vi ga oss i kast med neste utfordring, nemlig renna jeg døper Votterenna (forklaring følger), som så ut til å være den mest farbare veien videre.
Etter noen kryssinger i lia satte vi skia på sekken. Jeg hadde ikke nok respekt for brattheten, så jeg endte med å måtte gå 20 m ned for å plukke opp en vott som hadde bestemt seg for å flykte. Det var nyttig lærdom, man må ha kontroll på sysakene på slike steder. Snart var vi ved inngangen til renna. Der gravde vi en profil, og testa stabiliteten. Konklusjonen ble at det var et tynt lag på toppen, ca 5 cm tykt, som var veldig løst. Resten (1,5 m) virka veldig stabilt. Vi bestemte oss dermed for å tusle videre oppover. Jeg gikk med isøksa i hånda, det var nok ikke nødvendig, men føltes greit likevel.
Vel oppe på toppen drakk jeg vann for første gang på turen, etter 3 timer. Audun ble nesten sjokkert over det, noe jeg kan skjønne. Jeg hadde heller ikke med mer enn ca 5 dl, og klarte å søle ut littegrann. Klønete sløsing med en viktig ressurs. Det skulle jeg få igjen for senere. Vi tok av fellene, og skled/staket oss ned til Kråkbotnen. Opp til skaret, som får navnet Pizzaskaret, gikk det tungt for meg, men da vi kom opp, skuet utover Nebba, og jeg fikk stappa i meg pizzarestene jeg hadde med (derav navnet på skaret), ble humøret mye bedre.
Plutselig så vi tre skikkelser svinge seg nedover Østre Somrungnebba, og et par minutter senere så vi også to svinge seg ned fra Pyramiden. Vi sto ned lia mot Vatnet, og traff der på de to karene vi hadde sett gå samtidig som oss fra parkeringen i Storlidalen. De tipsa oss om at det var lurt med stegjern og isøks mot toppen, og vi tipsa dem om vår fine rute tilbake via Nonshøa. Det klarte de å gjennomføre med stil (kilde: Strava).
Vi la i vei oppover mot spora deres, og da så vi tre personer som var omtrent 200 høydemetre lengre opp i lia enn det vi var. Vi tok sakte innpå, særlig da spora krysset et parti som krevde at man tok av skia. De var oppe på ryggen da vi kom oss gjennom det isete partiet, og så ut til å gjøre seg klare til å gå videre langs eggen. Plutselig så jeg en ski begynne å skli ned, og det føk mange tanker gjennom hodet mitt. Men før jeg rakk å bestemme meg for om jeg skulle prøve å kaste meg etter skia eller rømme til siden, stoppa skia på spektakulært vis, stående rett opp og ned. Noen må ha hatt englevakt den dagen…
Snart var vi oppe på ryggen, tok på oss stegjern, og var klare til å gå videre omtrent samtidig som de tre jentene vi traff der oppe. Av uvisse grunner ble de værende igjen på ryggen, og sto deretter ned nordsiden av pyramiden (kilde: Strava). Vi kravlet oppover, og det var veldig fint å ha både stegjern og isøks her. Vinden tok godt tak i kroppen, og det føyka også. Snart var vi oppe, og kunne nyte utsikten (og kulingen). Jeg prøvde å spise litt, men kroppen nektet.
Nå var det på tide å diskutere veivalg. Audun foreslo samme vei tilbake. I mine øyne fristet det ikke veldig å gå ryggen tilbake, pga vinden, og vi hadde jo egentlig planlagt å stå videre ned vestover… Etter et par minutter med tvil bestemte vi oss for å fortsette ned mot Tverrådalen. Skia blåste nesten bort, men vi klarte å få dem på oss. Det var mer stein og dårligere snø enn vi hadde håpet, og lyset ble stadig flatere. Låra mine hadde nærmest tatt kvelden allerede, så det var vanskelig å opprettholde en noenlunde brukbar skiteknikk.
I utgangspunktet hadde vi tenkt å stå helt ned til Tverråvatnet, men jeg var kreativ (eller kanskje lat) og bestemte meg for å bare holde høyden så godt jeg kunne bortover lia. Dette sparte jeg omtrent 100 m stigning på, og jeg tror låra mine var takknemlige for at de ikke også behøvde å stå ned disse meterne. Nå var jeg veldig kald, så jeg tok på meg en boblejakke mens jeg venta på at Audun skulle ta meg igjen. Prøvde også å få i meg litt sjokolade, men det var umulig. Den var knusktørr, så jeg ville skylle den ned med mine siste desiliter vann. Flaska hadde fryst fast, så det gikk ikke. Vel opp på flata fikk Audun opp flaska mi, og jeg drakk min siste slurk for turen. Det var litt surrealistisk å tenke på at vi nå var på det punktet som var lengst unna bilen, etter å ha vært på tur i nesten 9 timer. Jeg fikk litt negative tanker, vurderte muligheten for å baile ned i Sunndalen, men det virka mer umulig enn å “bare” gå tilbake til Storlia.
Nå starta det som føltes som turens mest risikable etappe, da vi ikke visste noe om hvordan det ville være å ta seg frem i skråningen mellom Sunndalen og Nebba. At det var flatt lys og skumring hjalp heller ikke. Vi måtte tråkle oss forbi skavler og stup som var umulige å se før man var 3 meter i fra kanten. Det hjalp noe at det var en del større stein her og der, men det føltes ubehagelig likevel. Audun sklei forbi meg på et tidspunkt, og det så ut som han forsvant ned i et bunnløs hvitt hull. Det viste seg å være Somrungvatnet. Høydepunktet på denne etappen var å få beundret et enormt sva på den sydlige enden av ryggen fra toppen av Nebba. Eller kanskje det var da matlysten kom tilbake, og jeg stappet i meg både sjokolade og hvetebolle. Hadde ekstremt lyst på en kald Cola her.
Etter en time i skråninga var vi endelig tilbake på flatmark, og jeg begynte for alvor å tro at dette skulle kunne gå bra. Det mørknet gradvis mer og mer, og en fullmåne kunne skimtes bak et tynt skydekke. Vi var enige om at vi skulle gjennom skaret ved Østre Somrungsnebba, og deretter mot Tovatna. For meg gikk det tungt her, så det var fint å få gå i spora til Audun, selv om jeg såvidt så de i mørket. Vel fremme på toppen av det nydøpte Mørkeskaret tok vi på oss hodelykter. Her blåste det ganske bra.
Planen herifra var å holde høyden så godt vi kunne, og ende innpå skiløypa mot Storlidalen. Det synes jeg vi gjennomførte veldig bra. Det hjalp såklart at det var hard vindpakka snø og skare, og at vi hadde vinden i ryggen store deler av strekninga. Vi tok stadige kartstopp for å se om GPS’en på mobilen var enig i at vi var på rett vei. Det var usigelig tilfredsstillende å se markøren “hoppe” langt avsted for hver gang vi stoppet. Nå var det ikke langt igjen!
Etterhvert så vi flere tegn til gamle skispor, og snart kom vi inn på et ferskt skuterspor som så ut til å gå riktig vei. Og da vi til slutt kom inn på den preparerte “motorveien” ble jeg letta. Nå kunne det ikke være langt igjen! Heldigvis var det mye nedoverbakke, men det var hardt å skøyte opp kneikene (som det var mange av!). Lysene i Storlia nærmet seg gradvis. Det må ha vært et spektakulært syn, to slappe skikkelser som staker seg over parkeringen, og kollapser foran bilen.
Faktisk var det én fyr som hadde parkert en slags husbil på parkeringen. Han kom, spurte på engelsk om det gikk bra, og tilbød oss en kopp te. Vi takket pent nei, og forklarte at vi lengtet etter burger og cola på Oppdal. Vi heiv oss inn i bilen, jeg kjørte, og Audun gjorde en kjempejobb som DJ med låter som “Just idag är jag stark”, og “Country Roads”. Vel fremme på Rund K på Oppdal ble vi for andre gang på rad på vei hjem fra tur møtt med beskjeden om at de ikke hadde burgere??!! Forklaringen var visst at burgermaskinen hadde gått varm. Det ble pølser og calzone og søtpotetfries istedet. Og cola såklart.
Sett i ettertid, etter at de verste traumene fysisk og psykisk har gått over, er jeg stort sett veldig fornøyd med gjennomføringen av turen. Ingen orienteringstabber, ingen skader på hverken kropp eller utstyr, ingen skred, ingen krangling, og stort sett optimistisk stemning. Men på neste ekspedisjon blir det med myye mer vann! Og kanskje en cola.
User comments