Konnerudkollen via Pukerudlinna (02.08.2021)

Hovedmålet for turen var å prøve seg på Pukerudlinna for første gang. Jeg har bare stått på toppen og stirret ned. Nå skulle den gås oppover.
Jeg gikk hjemmefra og over Haukås til Gamlebakken. Denne fulgte jeg nesten helt til nederste bom, men tok av på en sti slik at jeg kom ut i Konnerudbakkene, like ved gamle Kid.
Ruslet opp Konnerudbakkene til Mariskoveien, anleggsveien brukt i forbindelse med byggingen av E 134. Det er en lang og tildels kjedelig transportetappe bort Mariskoveien. Godt med lyd fra Europaveien er det også.

Men så står man i bunn av Pukerudlinna og kan ikke gjøre annet enn å krumme nakken og gi seg i kast med den. Man ser irriterende mye av bakken til enhver tid, så man blir aldri villedet til å tro at dette blir lett. Heldigvis ser man ikke hele bakken, for hadde jeg gjort det hadde jeg bare satt meg ned i grøfta og grått.
Jeg var så «heldig» å ha et par foran meg. Da fikk jeg noe å feste blikket på og kunne motivere meg selv til å prøve å ta de igjen.
Jeg startet friskt og fant et tempo som jeg tenkte var passe, men jeg hadde vel ikke gått 50 meter engang før jeg skjønte at tempoet ble noe vidløftig. Det var bare å roe ytterligere ned.
Jeg så jo også at håpet om å ta igjen paret foran meg smuldret opp før jakten egentlig var begynt. Mannen spratt av gårde som en fjellgeit og viste med all mulig tydelighet at han ikke ville la seg pille på nesen. Damen og jeg syntes å holde samme fart.

Det første 100-metersskiltet kom som et sjokk. Jeg hadde i alle fall forventet 200-meter, kanskje 300-meter også. Jeg tar heller ikke inn på damen foran meg. Litt demotivert velger jeg en annen strategi. Jeg fester blikket i bakken og fokuserer ikke på annet enn å holde et tempo jeg forhåpentligvis kan holde helt opp.
Jeg får etter hvert øye på 300-metersskiltet. Dette går bra. Jeg har tatt litt innpå mennesket foran meg også. Oppløftet av fremgangen benytter jeg samme taktikk videre også. Stien er litt løs og kronglete enkelte steder så jeg kommer litt ut av rytmen et par ganger, uten at det får for stor innvirkning.
Ved 700-metersskiltet får jeg meg noen solide dask i trynet. Det verste er at jeg trodde mål var ved 700 meter. Det er det ikke! Den andre trøkken får jeg når jeg prøver å skue mot toppen. Det er langt igjen, og stien blir brattere enn noen gang! Jeg ser også at damen foran har fått opp farta og gått fra meg igjen. Jeg har ingen sjanse til å ta henne igjen nå.
Men det er bare å jobbe ufortrødent videre. Kroppen er grei nok den, og i den aller siste kneika klarer jeg å legge inn en liten fartsøkning slik at det i alle fall skal se ut som jeg er i god form for paret som nå sitter på toppen og stirrer ned på meg.

Vel oppe alle sammen, veksler vi noen ord om turen. For å komme meg litt ovenpå får jeg nevnt for dem at jeg er jo egentlig ikke oppe riktig ennå. Jeg har jo tenkt meg helt til toppen av Konnerudkollen. Vi skiller lag litt borte på flata, og jeg tar stien videre opp på kollen, helt til radiofyret på toppen.
På vei ned igjen tar jeg en liten pause ved gruvene. Her er det storartet utsikt over Drammen og Konnerud.

Vel nede fra Konnerudkollen, finner jeg stien som om vinteren er skiløypa jeg gikk Gomperudrennet i så mange ganger på 80-tallet. Jeg kan holde denne stien nesten hele veien hjem. Ved Haukås tar jeg av på stien som tar meg helt hjem til trappa.
Fin tur. Vet ikke om jeg kommer til å gå hele turen så mange ganger til, men kommer nok til å bruke Pukerudlinna som en referansetur, for å sjekke formen, i ny og ne.