Øksnekollen øst (26.07.2022)

Andre tur i dag var en gammel kjenning, med en liten vri på toppen, bokstavelig talt. Øksnekollen har jeg vært på mange ganger, men denne gangen lå målet lenger ut på ryggen enn jeg noen gang hadde vært.

Jeg startet med å kjøre fra Eiksetra og ned til Eggevollen, hvor jeg parkerte. Turen opp til Øksnekollen er grei å gå til tross for litt «rotete» sti etter hogsten i området. Etter et drøyt kvarter var jeg oppe ved paragliderrampa, men jeg skulle fortsette bortover ryggen mot Lierdalen. På kartet var det ingen sti dit jeg skulle så jeg gikk over på nordsiden av ryggen hvor det virket å være lettere å gå.

Lett ble det definitivt ikke. Kollen er full av tett skog og kratt, og i tillegg kommer det et lite skar i ny og ne slik at man må fly på kryss og tvers for å finne en farbar vei videre. Utrolig mye fluer var det der også. Sikkert fordi jeg begynte å lukte fjøs etter å ha svetta meg rundt i skogen i et par timer.

Jeg fikk bokstavlig talt jobbet meg ned mot tripunktet. Da jeg var ca. 50 meter unna målet så jeg at det gikk en sti på sørsiden av ryggen. Jeg fulgte den ned til fastmerket, som var av det mer forseggjorte slaget. Fin utsikt var det der også. Ser ikke så mye mer enn det man ser fra toppen, oppe ved rampa, men fint likefullt.

Tilbake fulgte jeg stien og håpet at den gikk helt til toppen. Det gjorde den, og jeg kunne ergre meg over at jeg ikke hadde lett opp denne på tur ned. I stedet så hadde jeg snirklet meg fram i ulendt og tungt terreng ned mot målet. Men jeg fikk jo bannet og svertet litt mens jeg jobbet meg ned mot fastmerket. Det er jo en verdi i det også.

Fra «turisttoppen» og ned til bilen var det bare en grei spasertur.