Sulefjellet (24.09.2017)

Siste turdag i høstferien dette året. Var det mulig å få en lang tur kombinert med en fin topp? De siste dagers nedbør hadde kommet som sne i høyden, og det så ut som om det hadde falt mest nordenfor oss. Så å legge opp til noen 2K-metre var ikke aktuelt. Derfor falt valget på Sulefjellet, og ta turen over Vardhovdflænane på tilbakeveien.

Tåkete, litt småregn, men også noen gløtt av lettere vær tidlig om morgenen. Fulgte samme ruten opp til Suleskaret som da jeg gikk til Suletinden (tur). Tåken mer kom enn gikk. Har ikke vært på Sulefjellet før, så jeg var ikke særlig lysten til å klyve opp på fjellet uten å kunne se hvor ruten skulle legges. En plan B begynte å formes i hodet.

Men da jeg kom opp i Suleskaret og holdt på med kartstudie, begynte det å blåse litt og til tider kom det glimt av sol. Plutselig var tåken vekke, og jeg fant en grei rute oppover uten å måtte forsere ur og løse steinmasser. Noen spor av reinsdyr fant jeg i ruten min, og jeg tenkte at kan de, så kan jeg. En snemus (eller var det en røyskatt?) pilte avgårde mellom steinene. Og de vanlige lemen tittet også frem. Andre turgåere var der ikke. Tåken kom tilbake, men da var jeg nesten oppe. Og tilbake var det bare å følge GPS-sporet mitt ned igjen.

Fra Sulebu fulgte jeg T-løypen mot Skakadalen. Den var greit merket med varder, men noe sti var kun unntaksvis synlig. Tåken hadde nå krøpet nedover, og det ble litt vind med duskregn. Sikten gikk ned i 30-50m, så noe utsikt over landskapet ble det ikke. Bort mot Vardhovdetind dukket det opp noen bevegelige skygger. Men da de oppdaget meg tverrvendte de og løp vekk. Kom over flere reinsdyr senere.

Fra foten av Vardhovdetind var det ny løype. Ikke like lett å se merkingen til å begynne med, men stien ble etter hvert tydeligere når man kom innenfor radius av de turmål folk benytter vanligvis. Og over Børrenøse må det karakteriseres som «plankekjøring».