Slettmarkpiggen (21.07.2012)

Slettmarkpiggen

Våkna til 20 grader inni teltet - stekende sol på teltduken. Skal si deg jentene var kjapt ute av sine vintersoveposer med komforttemperaturer på -15 da. ;) Dessverre skyet det til mer og mer, og innen Arnlaug og jeg kom oss avgårde i 10-tida, var det lite å se til sola som hadde vekket oss. Vi var likevel optimistiske om at utsikt skulle vi nok få og la i vei bortover Bygdin på t-merket sti mot Gjendebu/Torfinnsbu. Det gikk jevnt og godt, også oppover ved Høystakka. Gynger godt på hengebrua over selve elva, og av en eller annen grunn tenker jeg alltid på de tre bukkene Bruse når jeg krysser denne. På andre sida av elva snakka vi med to fjellvante gutter som hadde samme turmål som oss denne dagen, og fikk hjelp til å ta valget om rute. Det stod mellom den lange og litt slakere vestryggen eller å følge t-merka rute mot Torfinnsbu og ta opp bratta i sør.

Vi valgte det siste alternativet og fant en fin snøbru å krysse elva i Uksedalen på. En liten rast ble det også før vi tok fatt på bratta oppover mot kampen. Gutta hadde gått før oss, så vi fulgte deres spor oppover ei lang og bratt snørenne. Snøen tok etterhvert slutt, men det var fint å gå selv om det var bratt. Arnlaug hadde to venninner som angivelig skulle være ca en halvtime bak oss, så da bratta begynte å flate litt ut, stoppa vi noen minutter for å sjekke ut hvordan vi lå an i forhold til hverandre. Moderne telefoner lades fort ut, også Arnlaug sin, og jentene var ikke å se. Det var derimot Atle, en spreking fra Lillehammer, nå bosatt i Bergen, som tok oss igjen. Norge er ikke stort, og det viste seg at Atle og jeg hadde spist lunsj ved samme bord på en Redcord-konferanse på Lillehammer for ett års tid siden. Vi ble dermed en trio på den videre turen, og da vi omsider nådde dagens første topp, ble gruppa ytterligere utvidet.

Tre jenter fra Oslo-området som studerer sammen på NTNU hadde hørt at piggen ikke var mulig å ta uten sikringsutstyr. Vi visste noe annet, og var ivrige etter å sjekke ut om det var mulig å ta med seg også denne toppen idag. Skydekket var tett, men vi orienterte oss greit bort til nedsteget og en varde ute til høyre ledet oss til enkleste rute ned. NTNU-jentene, Arnlaug og Atle hoppet lett ned det noe utsatte partiet, mens byfrøkna Pedersen var mer usikker på om detta var trygt. Etter et par avbrutte forsøk og en uttalelse om at "jeg snur her, jeg", vokste fandenivoldskheten seg stor nok til at det istedet ble "det går pokker ikke an å gi seg her", og med god guiding, litt støtte både fysisk og moralsk og egen mental jobbing, ble partiet forsert også av byfrøkna. Turen videre var langt mer overkommelig, og nye høydemetre ble raskt spist opp. Gutta fra tidligere var på vei tilbake og kunne rapportere om en luftig topp. Men ikke luftigere enn at vi fikk plass alle seks, inkludert Atles 85 l sekk!!

Obligatorisk fotografering ble utført og en liten snack i form av spekepølse ble inntatt, men så ymtet byfrøkna frampå at det kanskje var greit å tenke på returen ettersom det etterhvert snødde relativt tett og det kunne gjøre fjellet sleipere på tilbaketuren. Det ble det derimot ikke, og verken siste del av toppbestigningen eller returen opp til kampen bød på nevneverdige utfordringer for noen i sekstetten vi nå var blitt. Sikten var fortsatt ikke så god, så utsikta fra toppene ble vi snytt for - noe som bare betyr at man må tilbake en gang!

Turen nedover fulgte sporene fra turen opp, og det ble mulighet for både shoeracing og rumpeaking på snøflekkene nedover. Det gikk kjapt unna, og vips var vi nede i Uksedalen igjen. Vi fant snøbrua vi kryssa på vei opp, og den holdt fortsatt. Like etterpå ble vi var to jenter som også var på retur. Dette viste seg å være Arnlaugs to venninner. De hadde gått feil etter Høgstakka og gått i retning Galdeberget istedet. Da hadde likevel kommet seg opp til Slettmarkkampen, men valgt å ikke gå videre mot piggen. Dermed var vi nå tilsammen åtte, men det ble etterhvert spredning i feltet (NTNU+Atle og oss fire jentene). Ved Høgstakka var vi igjen samla, men vi trengte litt næringspåfyll i følget vårt, så NTNU-jentene seg bare videre. Etter påfyllet ble det godt tempo i gruppa, så returen ned til og langs med Bygdin gikk unna i en fei (selv om det er et langdrygt parti).

Etter 8,5 time på tur var vi endelig tilbake ved Eidsbugarden. Alle var fornøyde med dagens prioritering, selv om Jonas Alaska og Sondre Lerche hadde fått stå på scenen uten oss til stede. Utrolig hyggelig å møte folk man kan ta følge med i fjellheimen - det beriker turen! Og Slettmarkpiggen: Jeg kommer tilbake for å se på utsikten jeg veit du har å by på!!!