Uranostraversen (04.08.2018)

Var så heldig å få hive meg med på DNT-tur over Uranostraversen. Vi så ut til å bli to taulag a opptil fire i hvert, men diverse kanselleringer (mulig noe pga værmeldingene) gjorde at vi til slutt ble totalt fire stk, hvorav kun én ordinær påmeldt. Morten, Helge og jeg var innlosjert på Tyinholmen, mens Stein bodde med fruen i lavvo ved Eidsbugarden og kom trillende inn til avtalt tid, litt før kl. 0830 lørdag morgen. Med sin Skoda Yeti hadde han definitivt best egna bil til turen inn Koldedalen, så vi pakka oss sammen i bilen hans alle fire etter å ha fordelt litt fellesutstyr i sekkene våre.

Været var overraskende godt, og ikke i nærheten av tåke slik Yr hadde meldt. Noe lavt skydekke på toppene, men også de viste seg frem i små glimt (bortsett fra hovedtoppen vår da). Vi ble varme og gode på tur inn, og det gjorde godt med en skikkelig drikkepause ved siste sikre vannkilde, rett før foten av ryggen. Skravla gikk godt oppover ryggen, men da det kom noen vanskeligere partier, skal jeg innrømme at jeg ikke fikk med meg absolutt alle poengene til Helge, og iallfall ikke Toten-vitsen om ei krokodille, en ølflaske og ei gammel dame. ;-) En real regnskur eller to fikk vi også underveis, og da ble fjellet brått litt sleipere, men ikke verre enn at det føltes ok hele veien. Noen krevende partier var det, men med litt taudrag fra Stein som gikk før meg, og god mental støtte fra Helge som kom bak, var det egentlig mye mindre skummelt og vanskelig enn frykta.

Toppene dukka opp en etter en foran oss, som noen store kolosser i tåkehavet, og særlig hovedtoppen, og noen små pauser unna vi oss da på litt bredere deler av ryggen, men noen lange kosepauser ble det ikke idag. Morten, Helge og jeg tok med oss Slingsbytinden mens Stein venta i vindsekken til Morten. Morten mente avstikkeren tok 10 min og satte et vilt tempo bortover, mens Helge og jeg kom skravlende etter, ca 1-2 min etter Morten til toppen. Morten var nok tilbake på drøye 10 min, mens vi brukte et sted mellom 15 og 20 min. Ingen store utfordringer dit, kun artig klyving et par steder. Mulig det ville føles mer eksponert noen steder i klarvær. Det er ikke alltid tåke er noen ulempe...

Så bar det ned på breen hvor vi fikk losa Helge trygt bort til foten av Langskavltinden, som han mangla, men vi andre hadde fra tidligere. Morten navigerte godt mellom de mange sprekkene, men jammen blir man sår under føttene av blåisvandring. Vel nede gikk det ikke lange tida før vi hadde Helge i sikte, og et lite stykke nede på stien ned fra breen, var vi igjen samla alle fire.

Tilbake på Tyinholmen, sneik jeg meg til en dusj før jeg satte kursen hjemover. Helge ville spise middag før han kjørte, men tror du ikke et sort lyn suste forbi meg i Aurdal!

Takk for en flott tur i litt ruskete vær, men med et utrolig godt selskap! Denne turen tror jeg nok kan gjøres igjen i finvær...