Arkiv - dato
Lister jeg samler etter
-
Akershus ≥ 100m pf.
(79/82)
96% -
Åsnes ≥ 100m pf.
(25/26)
96%
-
Oslomarka ≥ 100m pf.
(47/49)
95%
-
Elverum ≥ 100m pf.
(19/20)
95%
-
Kongsvinger ≥ 100m pf.
(18/19)
94%
Favoritturer
Favorittopper
Møysalen
- Dato:
- 20.07.2019
Møysalen var en av hovedgrunnene til at vi var i Vesterålen. Enda en dag med supert turvær, og vi dro til Ingelsfjordeidet for å være båtuavhengige og for å slippe fuktig anmarsj langs kanten av Lonkanfjorden.
Anmarsjen fra Ingelfjordeidet går over mange avsatser med ditto stigning og gjerne litt høydetap på baksida. Utlagte massive treklopper letter framkomst gjennom myrlendet, og de er så behagelige å gå på at en nesten kan kjenne at muskulaturen restituerer seg når treverket smågynger under beina. Etter hvert kommer Møysalen og Storemøya til syne, som et par frekke reveører i helspenn.
Etter Memuruskaret blir det mer folksomt. Vi er heldige med å finne vatn i lendet, til tross for at siste bekk ihht kartet kun blotter seg på et punkt hvor snøbrua har kollapsa. 910 blir >>>
Reka
- Dato:
- 19.07.2019
Etter fjoråret og Stjerntind hadde det satt seg en slags konsensus om at Ræka/Goivo måtte bli årets alpine stunt. Jeg kjente toppen av omtale helt tilbake fra Tindeklubbens jubileumsbok fra ett eller anna år før min tid, og prosjektet så høyst overkommelig ut.
Over den grunne bukta ved lavvatn, hoppende fra stein til stein. Gårsdagens fluetrøkk hadde vært utmattende, så det var spennende hvordan myrlendet til - og langs Rækvatnet kom til å bli i så måte. Vi blei i alle fall møtt av paradisisk nordnorsk lavfjellterreng, med mye luft mellom bjørkene og god framkommelighet. Stien kan sies å gå helt opp i skaret, men vi mista den i et urete område. Så, etter en drøy time, var vi ved innsteget. Det så veldig greit ut, men vi tok stand og gitt ut ei lengde som blei litt kortere >>>
Første - og andre ankomstdagtind ved Sortlandsbrua
- Dato:
- 18.07.2019
Et par fine kysttinder på gode stier. Men svartflua tok showet! Med Asbjørn Grundt.
Stølsmaradalstind
- Dato:
- 13.07.2019
Dårlig natt i bilen på Muradn. Skulle poppa oppom en ved veien-topp, men tabba på grunn av lite utkopiert kartutsnitt. Frokost, sterk kokekaffe på MSR, så småjoggende gjennom stølen og til verket. Det er tidlig klart at det ikke blir noen fryd å yte noe i dag, da fordøyelse og arbeidspuls bærer preg av mye dårlig søvn de siste ukene. Til det sørvestre Gravdalsskardet går det delvis på sti, eller rettere sagt på sporadisk varda dyretråkk. Uansett, når monstermastene på Muradn er ute av syne, kan en se fram til en dag med ytterst lite tilrettelegging, og hvor en må se veldig nøye etter for å få øye på menneskelige inngrep. Utsynet mot Austabottindens østvegg og vestkammen på Store Riingstind, prega av nordveggens bratthet, er utsøkt og rått.
Over elva fra Riingsbreens >>>
Vestfjellet
- Dato:
- 29.06.2019
Et ærend brakte meg til Larvik, og mystisismen rundt Vestfolds høgeste tind brakte meg hit.
Opp via gjenstridig bom med dyr passering (måtte ringe en vennligsinna bomvakt for å få den opp) og til et kryss oppunder 400 m-kota. Jeg vurderte å ta hele vegstrekningen til beins, men med tett oppunder 30 grader og utsikt til ekstrem stølhet på veg ned, valgte jeg å motarbeide det grønne skiftet enda litt mer på en bilbefengt dag.
Korteste veg til topps på Skibergfjellet via stien merka rødt på herværende kart. Den er definitivt et raskere valg enn den mer tradisjonelle som går lenger nord. Den forhenværende stolte tind er redusert til topografisk insignifikans etter nymåling av området, men det lønner seg å ta med seg utsikta østover herfra før en går over på vesttoppen, for >>>
Grensetinder Eidsvoll - Stange
- Dato:
- 10.06.2019
Strandlykkja inntas. Fra parkering litt oppover på veg. Da Mohue er definert som bonustopp, gitt at Brennhaugen er hovedmålet, tar jeg av vestover på en nesten usynlig sti. Jeg er vel mest heldig i det jeg greier å følge denne de første hundremetrene oppover, men etter hvert blir den en godt definert drifts- og turveg. Den går ikke til topps, så de siste metrene går via ei tilgroingsflate og opp. Litt under toppen er det fin utsikt over Mjøsa.
Så kutter jeg over dalen med skogsbilvegen og tar meg opp på Brennhaugen, som er 100m+-sjølstendig og har frista gjennom fine turbilder her.
Ned på støle bein.
Ved hjemkomst blir det klart at tap av sportsbrille og drikkeflaske må føres på kontoen for surrehue-ved-for-myeåhuskepå.
Stange Allmenningtinder
- Dato:
- 10.06.2019
Mildt sagt krevende terreng - o-løp i beina, "bare for å ha gjort det", og så ut på et litt lite vedlikeholdt merka stinett, fra Bergsjøen og vestover.
Der stien til disse toppene tar av fra runde om Tempelvangen er det vanskelig å få øye på stien. Over ei tilgroende hogstflate rett etter krysset forsvinner den helt. Her er printa kartutsnitt til hjelp, og oppe i skaret mellom tindene er det igjen et skilt. Dette markerer stien opp til Grasberget og den herfra et stykke ikke-eksisterende stien til Romsæterberget.
Grasberget er en fin skogstopp, med utsikt over Mjøsa og også en viss sikt innover skogsviddene mot øst.
Samme sti ned til krysset, men i mangel på synlig sti videre går det på lykke og fromme. Toppryggen er lett å finne, og litt åpning i landskapet gir en >>>
Fallhaugen
- Dato:
- 25.05.2019
Tid for Skruklia igjen. Finske navn på kartet, og i følge informant, fortsatt en del etniske trekk hos de lokale. Planen er å starte med Fallhaugen etter en så lang motbakke som praktisk mulig og deretter se hva det blir til. Lett på vei opp til tårnpunktet på Fallhaugen. Ingen utsikt, lite attraktivt toppunkt med tungt inngrep. Så skeina jeg ut av kurs og havna rett innafor Røsåsen i et kaos av vindfall, før jeg tok med meg den usjølstendige Runehaugen for å holde et intervallpreg på turen. Fra markert sti videre til Haketjennberget, dagens høydepunkt og langt opp på lista over Akershustinder uten krav til 100 m PF. Videre til Damhaugen i ganske rett linje. Her er det for en gangs skyld et luftig, fint skogbilde på toppen. Så siger erkjennelsen inn: Jeg har hoppa over det faktiske >>>
Sørgardhaugen
- Dato:
- 05.05.2019
Etter å ha overbevist meg sjøl om å ikke ta den avsindig lange sykkelturen som var planlagt, valgte jeg 5 kvarter i bil til Skruklia for å sanke meg ett hakk nærmere tilstanden ferdig i Hurdalstindene. Forbi Grasbakken, avsides men med sterke tegn på fast bosetting og velstand, blei stinettet noe mer komplekst enn det som kom fram på kart. Feiga ut, telefon og Norgeskart fram, fant sti og tok meg stort sett på den opp.
Nå ramla jeg ut av stien umiddelbart, men det gikk rimelig greit ned til tversgående stier. Videre til Skauenghøgda tok jeg meg nesten helt ned til Grasbakken, da det så ut vil å være god sammenheng i stinettet. Men stor sti fra jordekant og nordover fantes ikke, så det blei mye skreving i dritterreng før ei myr hvor det fortsatt var mye snø, og så rett opp >>>
