I Lässerudtindene (08.11.2025)

Dissekering av Värmlandstopografien har ikke alltid blitt utført med nødvendig analytisk tyngde. En lokal kjempe hadde lurt seg unna min oppmerksomhet til nå, og oppdagelsen førte til en tur.

Lässerud er ei autonom bygd i Eda, eller en 'krok' som vi ville kalt det i grensebygdene på vår side. Jeg parkerte på en fin utebarnehage og satt meg på sykkelen, som jeg hadde valgt å ta med basert på vurdering av lengre løps-vegstrekk som potensielt kjedelige.

Så, gjennom den vanlige Värmlandske miksen av vedlikeholdt boidyll og forfall og opp skogsvegen mot endepunktet nærmest den navnlause men dominante toppen. Et fint høgstslep, som nesten holdt stistandard, ga enkel passasje den første tredjedelen. Og så var det bare å passere et par markante koller og innta den øverste kulen. Dårlig dag, dystopisk mildt og disig, dårlig utsikt. Retur til sykkel, så dagens lengste sykkeletappe til jeg kom i posisjon for de to neste tindene i dagens økt. Ny grus og fuktighetsmetting ga følelsen av å sykle i tannkrem deler av vegen.
Öretjärnsbergen var en bratt rakkar fra denne sida, men terrenget var stort sett greit. Markert toppunkt, bilde for skams skyld.
Ned til sykkel. Nå var planen å trille rolig bort til et egna utgangspunkt for det nærliggende 'Göpebergen' (ett av? - jeg skjønner ikke helt hvorfor Lantmäteriet ville ha flertallsform her). Jeg fant et slep, sykla forbi en skogsplass i nesten fullført forfall og satt sykkelen mot et tre. Nå hørte jeg en elghund i full los rimelig nær, om ikke i retning av tinden, så jeg fortsatte til fots i fint løpsterreng på gode slep. Toppunkt, men ikke toppen. Navi, plan lagt, oppstigning i litt villmarksprega skog, men toppartiet er et vulgært tynningsfelt med slep over sjølve toppen. Ikke noe sted for varig opphold med elgjakt i nærterrenget. Jeg fant en bedre veg ned i den første dalen, mellom tinden og en usjølstendig topp, og forsøkte å finne sti (slep) - nettet der jeg kom for noen minutter sia. Så så jeg elghunden nesten rundt beina mine, med blinkende halskjede og full boff boff. Men den skjønte avvisninga mi og gikk tilbake til den forutbestemte aktiviteten sin. Duktiga, skickliga svenska hunden.

En eller to topper igjen? Kreftene kom nepoe til å ta slutt, men jeg var blaut og kjente akkurat det godt under sykling. Men jeg skulle uansett på Skollen.
Kartet (kartor.gokartor.se - autogenerert okart) røpa at denne tinden ville by på bratte partier med skrenter. Joda, og kombinert med kratt og eksepsjonelt oppsprukkent, laust fjell. Dagens klyveetappe 1 krevde forsiktighet i beinplassering, men det skal mye til for å bli avvist av en skogsås. Toppartiet var, til kontrast, et tynningsfelt denne gangen også. Ned igjen, nå en annen passasje, med et kortere men mer fysisk klyvepunkt. Jeg fikk bakkekontakt ved full kroppsstrekk uten å skifte til dårlige håndtak, så da var det gjort.
Klokkas dom var klar - åpningstida på systembolaget medførte avkorting med en ås. Og tørre klær en drøy halvtime tidligere.