Jiehkkevarri på sommersnø (14.07.2025)

Vi ligger i teltleiren Blodsugarheimen, og i dag skal det skje. Jiehkkevarri er hovedmålet for disse 11 dagene i nord, reisedøgn inkludert. Ønsket om å gjøre dette på sommerstid er et resultat av irritasjon over halvavtaler om skitravers som det ikke blir noe av, samt prisnivå og sannsynlighetsscenarie rundt suksess, gitt tjenester du må kjøpe når du kommer opp aleine i skitopptursesongen.
Dårlig søvnnatt etter glovarm kveld og madrass som ikke holdt på lufta. Men Amund har vært oppe et par timer og har alt på stell, inkludert morrakaffe, som vanlig. Vi har relativ kleggfred under frokosten, tar med oss breutstyr og legger i veg. Tverrelva er i flom og har tatt stien i bruk. Vi vasser nordover i ville skauen og finner etter hvert en reell tursti. Denne går til et trimpunkt, "Blåisen", før punktet hvor den hengende dalen vi skal opp i kommer ned.

© Erlend Råheim

Over Tverrelvas dal er det bare sporadiske tegn til sti. All respekt for Norgeskart, men i et visst zoomintervall vises det sti herfra og opp på nordryggen til Holmbukttind som bare eksisterer i noens drømmer og i form av innholdsfeil i en nasjonal kartserie. Det er nok for mye liv i snø og stein og for lite bruk til at sommertrafikken har sjans til å skape noen sti her.
Det er hett og hardt, og vi treffer snøen litt over 700 m o h. På et sted hvor vi går ut av fonna, er renna vi havner i ganske grisete. Det går fint, men det er et sted vi kanskje greier å unngå på veg ned.
Nå er det brerest og snøvandring som teller. Høgdemetrene går unna, og vi er heldige som kan nytte ei veldefinert snørenne helt opp på nordryggen til Holmbukttind. Og fra der den kommer opp, er det enkel snørygg videre.

© Erlend Råheim

Den paradisiske platåbreverdenen, med store utsikter til noe av det mest imponerende vi har her til lands, åpner seg. Ryggen er veldefinert, snøen fast, sola skinner og vi går uten tau.

© Erlend Råheim

Holmbukttinden ligger få meter unna den naturlige ruta og må besøkes. Her tar vi litt mat og en tiltrengt fotopause. Lakselvtindmassivet tar mye av oppmerksomheten, og jeg tenker en del på hvordan sjakkspillet med fjellkvaliteten ville fortona seg i den forrevne tindegruppa og på andre alpine topper nå i sprengvarmen. Vi har nok allerede omstilt oss bort fra Lyngen m t p morradagen, men en må jo tilbake.

© Erlend Råheim

Der vi går opp fra skaret mellom Holmbukttinden og Jiehkkevarrimassivet, møter vi en brattkant i snøen. Vi er enige om å vasse opp. og med ganske langskafta isøkser kjennes det trygt. Nå gjenstår snøtravers og en flekk ur. Her finner vi litt vatn som drøyer ut de medbrakte litrene. De andre platåbretoppene i området, der Kveita framstår som det største blikkfanget, er lette å identifisere på kartet. Sørtoppen er også et imponerende fjell med snøkappe.
Toppen er diffus, og vi virrer litt rundt i mangel på markering. Norges nest mest primære fjell er nådd, og jeg har begynt å fylle i det største hølet i egen fjellerfaring på norsk jord.

© Erlend Råheim

Returen går med låge skuldre. Det fysiske er ok, kroppen går greit på lite næring, væskeinntaket blir holdt på et høgt nivå og vanskelighetene er ikke nevneverdige.

© Erlend Råheim

En kan være frista til å stoppe for hver 100. meter for å ta bilde av Lakselvtindene. Det gjør jeg ikke, men jeg er fornøyd med å ha tatt med kompaktkameraet på tur for en gangs skyld.

© Erlend Råheim

Vi synker djupere ned i snøen. Amund er ivrig etter å ta av kombiturstøvla og rase ned med terrengjoggesko, men motargumentasjon utsetter dette skiftet litt.

© Erlend Råheim

Renna går unna, og vi kan bruke snøen langt nedover. Vi tenker fritt rundt vegvalg, og tidvis finner vi korte stistrekninger. Tverrelva har blitt enda større, og grått brevatn når langt opp på leggene. Ved nede igjen brøyter vi kleggsvermer og hopper i Tverrelva rett nedafor brua på bygdevegen. Etter hygienetimen følger foringstimen, og frysetørra middag gjør underverker med kroppen.
Vi har hatt lange perioder med en viss puls denne dagen, men det er rett å kategorisere turen som tur, - ikke treningstur. Det merkes i form av en grei fysisk balanse at vi ikke har tappa for store ressurser. Første turdag i Vefsn var eksempelvis mer at det andre slaget og tok hardere på kroppen .
Og naturstridig nok - god natts søvn i Blodsugarheimen, til tross for mye avfallsstoff i blodet og høg innsovningstemperatur under midnattsola.