4 tette i Vestfold (15.10.2023)

Assisterende Tindeekspress blei instruert til Auerød gard lengst nord i nye Holmestrand. Lat morra, så fint med en plass med mye potensial innafor én passe lang treningstur.
Planen var å ktysse E18 med en gang, men gitt parkeringsvalget, tenkte jeg at det kunne bli for fristende å skippe alt på vestsida av vegen ved plutselig hjemlengsel, så jeg starta opp traktorvegen mot Kaldåkeråsen.
L4 og L5 hadde bestemt seg for å agere som én virvel etter gårsdagens vedsjau og rulleskitur, så jeg følte meg passe klønete på veg nn i uryddig skaubånn og vegetasjon opp mot den svake ryggen som fører til toppen.

© Erlend Råheim

På sørsida er det faktisk utsiktsglipper mot vatn og fjord, men der henger det strømledninger i master midt i synslinja. Vel nede byr giganten i området på seg sjøl:

© Erlend Råheim

Via stier kom jeg meg under E18 og inn på et litt understata turstinett. Det er viktig å ikke ta til høyre tidlig, men vente til den markerte kollen til venstre for stien på ca 230 m o h. Herfra går det bratt opp til et variert topparti. Fin sti hele vegen. Utsiktstårn - ikke lov å rushe videre! I likhet med på Kaldåkeråsen, står det et kommunikasjonstårn i veien for en sektor av utsikta. Men blikket over Oslofjorden hadde fortjent noen minutter med kikkert. Og jeg tar meg i å lure på om det ikke er en viss sjanse for å se over til hjemlige Elghøgda.

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

Nå gikk det kjapt ned til Orebergvannet på bilveg. Stien jeg hadde tenkt å ta opp mot Tyriåsen hadde blitt veg, og oppe ved ei koie som hadde sett bedre dager måtte jeg synse vegen videre, da kartet var basert på N50-detaljer og ikke viste noe stikryss her. Et blåmerke og noen stiryddere jeg traff før kryssing av den neste dalen var gode tegn, men etter dalkryssing fant jeg ikke stien opp bratthenget på østsida, så jeg måtte over i stilaus modus. Ganske raskt inn på ny sti, men hvilken? Det var nylig brukt av traktor og stemte bra overens med rød strek på PB-printet. Så i mangel på mer detaljert kart over denne delen, var det ingen grunn til å søke i bredden. Men under østsida av et begynnende topparti, hadde den blitt et ekkelt slep med stammer på tvers og vatn i hjulspora, så da gjeldt det å krongle konstruktivt mot en ikke alt for markert topp. Det blei mye surr basert på Norgeskart-navi, men alt har en ende. Rett under toppen går den fine stien som kommer opp fra sørvest, men som også skal ha forgreining nordover, i form av den stien fra Orebergvannet som faktisk står på kartet. Tracket får vise hvor og hvorfor jeg mista den på veg opp.

© Erlend Råheim

Nevnte sti videre, først mot nordvest, så dukka det hyppige blåhvite plaststrimler opp i trea, som geleida meg ned mot veg i sørvest. Stien går blant anna gjennom ei reell ur som vil kreve forsiktighet i regnvær. Synlige bruddflater røper Oslofeltet-signaturbergarter, og rombeforfyren som alle med Kolsås-møkk på finga har et nært forhold til, dukka stadig opp.
Så fulgte vegetappe, og jeg valgte å ikke legge turen innom Nordre Løkenseter, basert på fersk erfaring med at kartsymbol traktor-/kjerreveg gjerne medfører stor grad av gjengroddhet. Etter hvert over på kjerreveg og sti nordover i vestflanken på Hvittingen, noe som ga en mer behagelig springeetappe enn grusvegen. Så under E 18 igjen, inn på turstier sør for Hvittingrudtjern og videre ut på nytt vegnett.
For å komme i posisjon mot Bakkeåsen, valgte jeg å løpe bindveg nordover og følge traktorveg videre. Her var det vegetasjon til knes, og ting begynte å gå skikkelig sakte. Samtidig økte velkjent smerte frampå venstre tåball til lyst-til-å-hinke-nivå. Jeg vedtok formelt det jeg hadde kjent komme ei stund; at det fikk bli med denne eine toppen nå.
Der Bakkeåsen begynner å danne rygg i sør, forsvarer den seg samtidig med ei lang stuprekke. Jeg gikk en traktorveg som kom ut av ingenting litt sørover og kryssa opp mot ryggen. De neste minuttene kom ikke til å bli minneverdige. I det bratte, kvist- og stammebefengte skogstorturkammeret, fokuserte jeg på at det i hvert fall ikke var noen stor insektplage eller svettedrivende varme og på håndkontakt med en 'koselig' djuperuptivbergart.
Så opp på ryggen, der det går en svak sti. Rygg og sti blir brutt vel midtvegs, og her måtte jeg ta meg ganske langt til venstre (vest) for å komme inn på neste rygg uten å måtte ty til litt for seriøs soloklatring. Lenger oppe er ei hul, smal rampe under et sva nøkkelpassasje. Toppen har dessverre ikke mye å gi, men om det ikke hadde vært for skauen, hadde det vært høyst oppegående utsikt herfra.

© Erlend Råheim

Jeg greide å lenke vegvalget sånn noenlunde nedover. Så tok jeg meg ned på traktorvegen på et anna, like frastøtende sted. Så så jeg ei rød lue. Til nå hadde kontakten med elgjakta begrensa seg til observasjon av parkerte biler, men der satt altså jeger'n. Jeg sneik meg så indianeraktig fram som mulig, gitt usmidig alder og enda mindre fordelaktig rygg. Han var blid, bikkja var langt unna, og jeg kunne fortsette mot kloppa jeg styrte mot uten å ta omveg. Kloppa jeg hadde sett på indre zoomnivå da jeg sto på toppen og vurderte vegvalget, leverte med glans, og snart styrte Assisterende Tindeekspress nordover, forhåpentligvis før den verste helgekøen.