Sesongåpning Finnskogen (10.04.2021)

Finnskogtindene trakk, og Finnskogtinder blei det. I tillegg til å oppnå vide utsikter over grønne åser rundt islagte sjøer, var en del av hensikten å få med lengre løpsetapper på grusveg. Dette for å oppnå tilvenning til noe som ligger litt fram i tid og som egentlig ikke ligger innafor det anatomiske mulighetsrommet.
Parkering ved Austmarka Samfunnshus (god plass). Først Hanatjennberget. Sørover gardsveg, så traktorslep rett vestover opp til merka tursti. Disse møtes rett nord for Johansmyra.
Litt sørover stien, men den går i tindens østflanke, så jeg skar over mot sørvest. Forsøkte å holde jamn høgde ved hjelp av mapant-utskrifta, som i dag hadde store fortrinn framfor kartutskrift basert på topokart. Litt tendenser til sti på toppryggen, men ikke alvorlig ment. Moderat utsikt.
Ingen god sightseeing med slavisk tur-retur. Så nå dro jeg nordover mot det andre, vestlige vegsystemet. Åsene er fine og løpbare. Tiuren bråker, og letter tungt. Mye møkk i lendet - han jobber nattskift nå og setter ikke pris på å bli forstyrra av tindebestiger. Nord i ei myr sitter en bålfyrer. Jeg framstår kanskje som mer absurd for han enn han for meg. Så veg, punktvis med panoramautsikt, tilbake til samfunnshuset.
Å passere egen bil betydde ingen komfortgevinst i dag. Prega bein skulle flyge mange flere kilometer. Vegen mot Lønnhøgda går forbi episk hundehus, og så tok jeg til høyre i stedet for å passere gjennom Steffenstorpet (Steffen/Stefan er finsk-kompatibelt, men det har vel opprinnelig vært Stefani eller noe sånt som rydda plassen. Noen veit dette.)
Etter hvert opp og vestover på slep, som er merka på - og stemmer med kartet. Jeg bestemte meg for å dra over Steffenstorpet på veg tilbake, da denne etappen var litt treig.
Etter hvert dukka ei fjellbygd opp. Og med hvilken utsikt:

Blåne på blåne bak islagte Møkeren.
Telefonen/kameraet gikk i svart, og det var ikke noe stort tap, gitt utsikten fra Lønnhøgda. Sannsynlig toppunkt ligger her inne i et kjerr, med tegn på tidligere tiders dyrking men potte utsiktstett. Tok med noen andre potensielle toppunkter (ødela tidsskjemaet). I det hele tatt er det interessant at en finner jordbruksbygder på over 300 meters høgde her inne, hvor berggrunn og barnelærdom tilsier at jordbruk er forbeholdt areal under marin grense. Finnenes svedjebruk kan vel umulig ha gitt grunnlag for varig jordsmonn?
I det jeg passerer toppnær gard, drar et par unyttekjøretøy ut for å herje og utslippmaksimere. Bygdeliv 2021 ...
Tilbake om Steffenstorpet, som har sett bedre dager. Så noen kilometer på skogsveg med usannsynlig muskulær sårhet i låra. Litt forfall etter påske, og vipps - knapt stridsdyktig. Ingen skal si at form ikke er ferskvare etter fylte 55.
Så omveg på returen for å få et gjensyn med Rema 1000 Kongsvinger - Die nach-Finnskogalpinistische Tankestelle! 1 muffin for hver time løpstid.