Mylla, lenge siden sist. Et lett valg å passere betalingsparkeringa og finne ei lomme lenger vest. Så innover vegnettet med terrengtolerante godt dempende sko. Dis og dårlig sikt. Elgjakt, men få eller ingen jegere. Sti til topps, en positiv overraskelse. At dette var enda en av de infrastrukturødelagte toppene uten utsikt var jeg forberedt på. Men det var antakelig den høgeste sjølstendige i Nordmarka jeg ikke hadde vært på før.
Lang vegetappe før neste topp, med anledning til refleksjon over byggeskikk og infrastrukturkostnad på nye hyttefelt. M a o til å rynke seriøst på nasan.
Ristrauv (what the ...), greit opp, rota ned og blei straffa med noen grisete heng noen titalls høgdemeter under toppen.
Her kommer toppene tett på, så ved antydning til sti i kraftlinja, går det til værs. Av kraftlinja på et punkt hvor det føles naturlig. Så er det såpass diffust hva som er toppen at telefonen må fram. Litt paradishopping på kandidathauger, så ned og ut i kraftlinja igjen. Anledning til å dvele over DIE NORWEGISCHE APPARATLANDSCHAFT, som Zappfe treffende døpte det.
Til den neste toppen, Damhaugen (ser ut til å ha flere navn) er det enda kortere avstand, og skiløypenettet utgjør satsplanken. Et lite spektakulært fjell, så ned til et vegkryss og tilbake til basen.
User comments