Sommerens hovedtur, og et lenge ettertrakta mål. At noen hjemlige skulle bli med hit og ha dette som 100% prioritert mål, så jeg helt bort ifra, så jeg plukka et førerfirma som så gunstig ut. Valget falt på Stefan Leitners Berggfühl fra Bad Mittendorf, Steiermark, Østerrike.
Hestetransport inn Val Roseg - en artig kontrast til alt det andre disse to dagene. Kusken var ei ung jente fra Østerrike som var budeie i området for anledningen, så Stefan hadde godt selskap på alle måter.
Flott anmarsj til Tschiervahütte.
Stefan på veg mot Tschervahütte, Piz Bernina - Rosegclusteret i bakgrunnen.
Vi prata lenge med en Australsk advokat basert i New York og føreren hans, som jeg forsto dithen at var fra motsatt hjørne av Steiermark relativt til Stefan. Ellers gikk jeg som vanlig inn i "hvor i det tysktalende Europa er hvem fra"-modus, noe som skjer automatisk.
Vi tok det helt med ro om morran, og innen vi var oppe på kammen var vi blant de første. Det var heldigvis mulighet for å klyve rundt andre lag i den klettersteig-utrusta atkomstruta. Ruta opp på kammen gikk gjennom en foss av smeltevatn, etter at det hadde snødd over 3500 m i løpet av natta. Det ødela ikke Panasonic'en der og da, men noen uker etterpå var det slutt.
Stefan kjente noen gå rundt-knep. Netto sparte vi tid på dette, men ett sted måtte vi reversere og gå tilbake. Klyvinga begynner overraskende tidlig, og sjøl om hovedvanskelighetene ligger nær toppen, er det mye jobbing fra det øyeblikk en treffer eggen og hele veien opp. Ingen ting av dette er vanskelig, men for effektiviteten er det avgjørende at det er ferdigheter på sikringsfri tauteknikk og kvasistandplassetablering i laget.
Graten sto etter hvert foran oss, slik drømmelitteraturen hadde beskrevet den. Trinn skulle sparkes til for hver ny klatrer; "Bissl besser machen, gäll".
Jeg var godt akklimatisert, graten var næra av nysnø, og oppstigninga gikk veldig greit. Nå sto det siste partiet foran oss, og toppen så imponerende og formmessig nydelig ut herfra.
Herfra er det en del klyving. Foran oss lå et lag med 4 unge bernere. De kløna betydelig og skapte en del forsinkelser bakover. Etter hvert kom vi oss heldigvis forbi. Cruxet var et litt brattere parti med avslutning rundt et hjørne. Imidlertid var ikke dette et distinkt punkt som sto ut i sammenlikning med resten av klyvinga i dette partiet. Vel oppe venta toppen. Denne var faktisk et lite antiklimaks, da tåka seig inn og toppunktet var litt steinrøysaktig sammenlikna med det vi var igjennom.
Litt ut mot La Spedla før vi bøyde av mot sør og det blei brattere. Lengst ned på bergryggen tok vi en rappell. Så gikk det stort sett på snøflata ned til Rifugio Marco e Rosa. Vi utveksler gratulasjoner etter hvert som folk kommer inn. Inntrykket mitt er at det nok er vel mye 'rart' som går denne turen, guida og uguida. De siste, som hadde starta lenge før oss, var da også først framme i skumringa. Ellers bød hytta på ganske selsommelige akt-klatrebilder. Sjøl langt borte fra norsk likestillingskultur fant jeg personlig dette litt skrudd. Neste gang hytta skal bli utsmykka bør nok Rosa ha hovedansvaret og Marco holde en låg profil. Ellers stor utsikt mot italienske dalfører, god stemning, noe oppmerksomhet rundt redningsaksjon og helikopter og til slutt ei søvnlaus natt.
Igjen slapt morrastell, men innen vi begynte å stige mot ryggen som Piz Palü er en del av var vi først.
Piz Palü har tre toppunkter, og på den høgeste tar vi en kort pause og analyserer utsikten. I øst står Øtztaler Alpen opp, men det er for disig og skya til at vi ser forbi eller kan plukke ut enkelttopper. I sør viser Adamello- og Presanellomassivene hvilke tindemasser de faktisk utgjør, med glitrende platåbreer langt mot sør. Nærmere oss har vi Ortlermassivet, hvor den som måtte vært kjent ville kunne ta ut enkelttopper. Og sjølsagt Berninamassivet og resten av Graubünden, med en anelse av det øvrige Sveits lenger vestover.
Breen herfra og ned er klart israsfarlig. Stefan har vært på tur lenge og orker ikke mer høytysk. "A bissl flottar gahn, gäll" er beskjed om å raske på gjennom rassona.
Jeg regner over utgiftene på denne turen og aner at guidegebyret ikke dekker mer enn det strengt tatt må gjøre. Jeg tester dette på Stefan, men han forsikrer at har har et "hyggelig overskudd". På veg ned dalen i multipurpose-Opelen (hotell, bil, kontor) forteller han om årssyklusen, der å leve på opptjente penger på klippefeltene i Spania utover høsten utgjør høydepunktet. Så, en arbeidsplass og en livsstil jeg har bidratt til å muliggjøre.
User comments