Noen er mye i Nordmarka. Andre lite. For egen del handler Nordmarkafasen om studietida, da jeg var raskt ute av Oslo etter denne slik skattepenga mine aldri skulle kunne gå til å forsterke velkjente regionale ubalanser.
Dette er jo ubegripelig lenge siden, og tindene der inne har vitterlig begynt å lokke igjen. Etter 'alle over 700' - turen i 1999 er det naturlig nok høl når en skifter fokus til 100-metersjølstendighet. amfer (Amund Faller) var den av unga som var hjemme og med på prosjektet denne gangen, som skulle bli et par distinkte marka-fra-Nittedal-egna topper.
Etter et par stygge feilsyklinger (lærdom - bruk sykkel-o-mappe på sykkelstøtta tindeturer), kom blåstien der det er gunstig å ta av til Glotjernkollen til syne. Opp valgte vi svak bue mot høyre, over den lange myra og ryggen til venstre for søkk til topps. Dette var OK, gitt fravær av stier og mål om å eliminere grønne og stupbratte terrengpartier. Jeg ser i etterkant at en liten kolle vest for tinden, som vi kryssa, er PBE-registrert med navn og høyde, samt PF 5 m. 'Noen' bør tenke på at overdreven og insignifikant temainformasjon i kartløsninger reduserer fokus, lesbarhet og brukbarhet.
Toppen gir lite utsikt, og som forventa gikk det ingen klare tråkk i noen retning. Vi valgte større bue mot nordøst, følgende brattkanten og retning mot større myrs sørvestende. Dette leda oss ut på utsiktspunktet på toppen av hogstflata.
Ned lia, over myra, og inn på en sti som Mapant med OSM-kilde ikke hadde fanga opp. Sykkel til Barlindhøgda base camp.
Her opp traktorveg fra snuplass, så stort sett ryggen til topps. Hindringa her er store kvistfang på grana, men forøvrig finner en et slags tråkk bortimot halvparten av strekningen. Utsikt begrensa til Varingskollen og mindre distinkte horisonter i den retningen.
User comments