Mange alternativer denne dagen, men den 1000-på-topp-primære nord for flya trakk mest.
Over flomstore Sjoa inn mot Birisjøen. Utilsikta, da jeg ikke hadde detaljkart og heller ikke tok vegen til Griningdalen alvorlig da jeg passerte, men etter å ha kryssa den episke trebrua var den ingen veg tilbake.
Parkering noe før Birisjøen, flott men varm stiløping til den vestre stølen. Her var det geiter, og en bande med 4 ungdomskriminelle fant ut at jeg var Profeten og slo følge. Knep som funker på bikkjer var helt off på disse dyra, så uansett om jeg kasta dem nedover lia, snudde og spurta motsatt eller hva som helst, kom de etter. Ikke noe annet å gjøre enn å lede dem ned til setra, der gjeterhund og budeie hadde skjønt såpass at de hadde forlatt halmen.
Så, endelig på sporet. Jeg tok ganske rett opp lia noen hundre meter etter stølen, passerte ganske ekkelt kratt i bratta midtvegs, for så å nyte det flate og løpbare toppartiet fram til Griningdalshøe.
Kartet tilsa at det var mer relevant å prate om hundremetre enn kilometre videre mot Dyrtjørnhøe, men jeg ante at særlig nedturen i Tjørnosdalen kunne bli klassisk blokkmarkbalanse og ta ditto tid. Da jeg kom ned, innså jeg at det nok hadde lønt seg å søke søkket litt lenger nordvest. Fra dalen kryssa jeg i bue vest for de små høgdepunktene sør for toppen og kom opp i særdeles lettgått, men veldig tørt lende. Det var nok fortsatt noen og tjue grader, og medbrakt var forlengst tomt.
Opp på toppen var det tendenser til sti, men ikke mer. Toppunktet var goldt, med uhorvelige mengder lort. Utsikten var formidabel og viste bl.a. Glittertind fra en for meg uvant vinkel.
Ned igjen var det stort sett suverent løpbart, ned til den innerste stølen. Nå blei det korteste veg tilbake på veg, seinere sti, da timene med kontinuerlig treningspuls i varmen hadde tatt på.
User comments