Ingridmåsahøgda (27.03.2020)

I 1996 trudde jeg at jeg var ferdig med Aurskog-Hølands tinder med PF > 40 m. I 1999 trudde jeg at jeg endelig var ferdig. Så kom meterskurvene, ei bestigning i Søndre Høland blei ugyldiggjort, og nå var jeg på veg for å gjøre bot.
Fra ruinen av Nordre Saxegaard oppover mot småbruket Bråten. Kryssende jordet slik kartet viser, så på strøken sti/driftsveg vestover. Etter hvert steig mistanken om at stien på kartet (norgeskart.no) er spinnvill fra et visst punkt, og ettersom det gikk alt for mye sørover på den stien jeg faktisk fulgte, blei planen å ta tinden på grov retning.
Det flata ut, og terrenget blei myrlendt. Da det bare er ei mye av en viss størrelse på denne sida av toppen, konkluderte jeg med at jeg måtte være på denne (som nok tinden er oppkalt etter). Opp på åsen i sør, og bilde og fanfare på første topp.

.

Østtoppen viste seg å by på en opplevelse mer: Tiurmøkk på toppunktet. Videre tok jeg sikte på Gangnestjennet, og til å begynne med var terrenget åpent og veldig fint å løpe i. Etter hvert blei det mer kratt, og den siste strekningen inn på driftsvegen som går til tjennet kunne nok vært løst mer tidseffektivt. Denne vegen var svært fin å løpe på, og etter hvert kom jeg ned til Gangnesgårdene, som ligger idyllisk og skjerma til.
Avslutningsvis asfalt tilbake til start, og det var planlagt. Skumring, 3 mil i bil, ettertanke rundt Zappfes "tindesporten er meningsløs som selve livet, derfor kan dens trolddom aldrig dø". Konklusjonen er at dette ikke er anvendbart på bestigning av Ingridmåsahøgda, i fravær av trolldom. Og det er en kjent, presumptivt trolldomsfri tind igjen i A-H med PF > 40 m ....