Nordend (09.08.2019)

Dag 3 og 4 på rad på tur. Det kom som en overraskelse at vanlig hytterute til Monte Rosa Hütte var vanskeliggjort av østlig Gornergletschers sterke tilbakegang (bare 4 år siden sist, tross alt), så vi fulgte skiltinga til "Neuer Weg". Og vi gikk og gikk .... Etter en lang tur innover denne brearmen, returnerende nesten i helt motsatt retning etter å ha omgått et sprekkesystem, starta en lang gåsegang over rygger, morener, opp og ned, til vi langt om lenge så Soria Moria Slott rett foran oss. Jeg trudde seriøst i lange perioder at dette var en Erlebnisweg, Geowissenschaftlicher rund-um-alles-weg eller noe sånt og ikke overhodet var ment som en raskeste-vei-til-hytta. Men det er nok bare å ta til etterretning at veien til MRH har blitt mye lenger og mer krevende på grunn av vårt stendige misbruk av planeten og de stadig mer omfattende konsekvensene av det, særlig etter at vi prøvde Alter Hüttenweg på returen dagen etter. Uansett, krefter brukt som godt kunne ha vært til rådighet på toppdagen og uten stor opplevelsesbonus: I godt voksen alder hater jeg endemorener!
Opp 01:35, frokost 02:00. Målet fra starten var først Nordend - så Dufourspitze, da Amund aldri hadde vært i MR-massivet før. Jeg sto med 2X Dufourspitze og hadde mest interesse av å lukte på traversen fra Silbersattel, mindre av sjølve toppen. Sist ut fra hytta, men denne gangen nådde vi bare igjen 3-4 taulag, som vi bidro til å få ut av en mer krevende del av det nedre sprekkeområdet i totalt mørke. Lyktene til de første laga var nå langt foran, og illustrativt for slike forhold er at en danner seg misoppfatninger om topografien som blir avslørt i dagslys. Uansett kom vi inn på hovedtråkket i det lange stigningspartiet etter sprekkene, fra 3200 og oppover.
Etter hvert kom lyset. Forholda var tyngre og tidsbruken større enn i 2015, men lettere enn i 1987, da verden fortsatt var nysnødekt og kald.
Vi fulgte hovedtråkket til ca 4000 moh, hvor et par ulike spor, hvert satt av maks to personer, tok av i retning Silbersattel og Nordend. Vi starta på det første, gikk over til det andre og sørligste og så langt foran oss at de som hadde satt det måtte traversere tilbake totalt på tvers av breen for å gå klar av et sprekkesystem. Etter hvert endte vi opp med å lage en forbindelse tilbake til det første tråkket igjen. Øvre del av breen er kompleks og svært oppsprukket, med en viss israsaktivitet ned på den utflatende delen under. På ett punkt så vi oss nødt til å løse veien videre ved en 12-15 meter isklatrepassasje, opp til 60 grader. Deretter kom vi inn på første spor og fikk med oss ei vaklevoren snøbru over en større sprekk, med mange meter høydeforskjell mellom kantene.
Vel over disse hindringene kom vi til Silbersattel, etter å ha brukt en del ekstra tid og krefter. Herfra gikk vi i vestskråningen av toppkammen, satte fra oss en del utstyr og gikk laus på denne, videre i vestskråningen eller midt på. Beskrivelsen av særlig utsatthet og voldsom luftighet var noe i overkant, men det var all grunn til å sparke gode trinn. Avsluttende klippesukkertopp blei løst ved en lett klatrepassasje, hvor vi kunne bruke rappellfestet som dynamisk punkt.
Toppen var for spiss til å understøtte en varde, så her blei det fot-tøtsj og sedvanlig hyllest til sveitsisk geodet.
Rådslaging resulterte i at vi droppa Dufourspitze. Jeg merka at det gikk nedover med energien i såpass stor høyde fortsatt, og ekstra kraftforbruk både på anmarsjdagen og på den øvre delen av breen hadde tatt ut merkbart. 24-åringen var heldigvis enig og inneforstått, til tross for synlig større energiressurser.

Vi snudde nedover og brukte erfaringene til å ta ut en mye bedre veg ned til hovedsporet, etter hvert i brennende sol. På MRH samla vi rasket og tok oss litt inn. Så la vi ut på Alter Hüttenweg, behagelig på sidemorena til å begynne med, men etter hvert "engasjerende og spennende". Opp og ned iskjernemorener og andre lumske avsmeltingsrester, falske utklyvinger, en strafferunde opp på østlig Gornergletscher, og til slutt - som overraskende redningsplanker - stålstigen opp fra breen og brua over den nydanna, voldelige breelva. Etter 15 timer på tur med litt dautid på MRH, ramla vi inn blant de asiatiske hordene på pengemaskinen Gornergratbahn. Pizza, feiring, leilighetshotell og første hviledag på turen.