Uranostind via søreggen og Sagi-traversen (17.07.2009)
Written by Bjørneven (Bjørn-Even Bjarkli Verbeke)
| Start point | Koldedalen v/Raudehaugen (1,200m) |
|---|---|
| Characteristic | Hillwalk |
| Map |
|
| Ascents | Sagi N2 (2,025m) | 17.07.2009 |
|---|---|---|
| Nørdre Sagi (2,040m) | 17.07.2009 | |
| Sagtakk mellom Sagi S og N (2,030m) | 17.07.2009 | |
| Søre Sagi (2,040m) | 17.07.2009 | |
| Slingsbytinden (2,028m) | 17.07.2009 | |
| Uraknatten (1,958m) | 17.07.2009 | |
| Uranostinden (2,157m) | 17.07.2009 | |
| Uranostinden S1 (2,037m) | 17.07.2009 | |
| Uranostinden S2 (2,048m) | 17.07.2009 |
Sondre og jeg sto atter en gang klare for tur ved bommen i Koldedalen. Dagen før hadde vi vært på Falketind og Stølsnostindene i noe grått og vått vær, i dag hadde været lettet betraktelig og vi kunne se dagens mål, Uranostind, reise seg mot den klare, blå himmelen.
Turen startet behagelig i lettgått terreng og praten og tankene dreide seg om de spennende utfordringene vi hadde i møte. Sagi- og uranoseggen hadde vi lenge vært nysgjerrige på, og i våre forberedelser hadde vi saumfart nettet for informasjon som fantes om disse to klatrerutene. Uranostinds sydegg begynner etter hvert å bli en ganske vel-dokumentert og hyppig besøkt rute, og det med god grunn da det er en skikkelig kremtur til en av Jotunheimens vakreste tinder.
Sagi, som nok besøkes langt sjeldnere, fantes det derimot ikke så mye informasjon om. Vi hadde sett ett og annet bilde av noe som så ut til å være en svært smal og forrevet egg, mye mer rufsete og grov enn Uranos' blankskurte og faste fjell, og hørt enkelte beretninger fra andre tinderanglere som kunne fortelle at denne var svært luftig og at sikring var å anbefale.
Vi skulle forsøke å gå disse to rutene uten tau og var naturligvis veldig spente på hva det var vi hadde i vente.
Etter å ha kommet oss tørrskodd over bekken som renner ut av Urdadalsvannet kunne vi begynne oppstigningen mot sør-toppen på Uranostinden. Etter å ha opplevd denne ryggen i full vinterdrakt året før kan vi konstatere at det sannelig er to forskjellige verdener, sommer- og vinterfjellet. Strabasiøs klyving i bratt snø var nå byttet ut med behagelig spankulering opp denne fine fjellryggen. Det ble til og med tid til litt klyving på en stor buldrestein.
Videre gikk det radig over både Uranostinden S1 og S2, før vi omsider befant oss der hvor eggen reiser seg høyt og skarpt mot Uranostindens hovedtopp. En noe spesiell følelse var det å stå ved foten av denne nærmest myteomspunnede eggen. Nå sto vi endelig her og kunne ta fatt på klyvingen.
klyvingen opp var slettes ikke vanskelig, men omgivelsene var både luftige og utsatte og det var med stor begeistring at vi tok de siste stegene opp ryggen som ledet til Uranostindens varde. Sondre hadde vært her en gang tidligere, men for meg var det første gang. Et stort øyeblikk var det nok uansett for oss begge, da dette var en topp og klatrerute vi lenge hadde drømt om.
 |
 |
 |
 |
Etter en god pause på Uranostind gikk ferden videre mot Sagi. Vi valgte å krysse breen, en spennende affære, og kom snart i land ved den grovblokkede ura man finner ved foten av Sagis sørtopp. Etter en noe bratt og løs oppstigning befinner vi oss på sørtoppen. Her har vi vært før, i fjor sommer. Den gang ble det kun med sørtoppen, nå skal nordtoppen bestiges.
Sagi, en 0,5 – 1 km lang fjellrygg som reiser seg mørk og bratt over mjølkedalsbreen, og med en rekke mindre topper som på avstand ser ut som tennene på en sag bærer den virkelig sitt navn med rette.
Etter å ha gått et stykke langs de nevnte sagtakkene, har ryggen smalnet betraktelig og vi begynner å nærme oss det beryktede punktet som skiller oss fra nordtoppen.
Foran oss hadde vi nå en svært smal egg med bortimot loddrett stup på begge sider. Der eggen er på sitt smaleste reiser den seg plutselig bratt til en liten hammer på eggen, før den løper horisontalt videre. Løsningen ble å liste seg, med meget lavt tyngdepunkt, bort til det smaleste punktet for så å reise seg forsiktig opp og deretter klatre det lille opptaket. Etter dette er det fortsatt svært luftig men jeg opplevde at vi nå var over det verste.
 |
 |
 |
 |
Den skarpe eggen ble etter hvert bredere igjen, de voldsomme omgivelsene ble mildere, og vi kunne snart stå ved varden på Sagis nordtopp. Kult!
Vi kunne dog ikke senke skuldrene riktig enda da vi jo måtte klatre Sagi-eggen tilbake, noe som innebar at vi nå måtte heise oss ned det lille klatreopptaket. Dette gikk heldigvis fint og vi kunne vende snuten mot bilen.
Tilbake gikk vi over Uraknatten og fulgte deretter breen langs langeskavlen.
Etter en lang og begivenhetsrik dag var det deilig å komme tilbake på hytta på Eidsbugarden der mat og gode senger ventet.
Takk for turen Sondre!
Noen flere bilder
User comments