Puig Campana, Benidorm, et ikonisk fjell (14.01.2020)
| Duration | 4h 54min |
|---|---|
| Distance | 15.8km |
| Vertical meters | 1,394m |
| GPS |
|
| Ascents | Puig Campana (1,409m) | 14.01.2020 12:19 |
|---|---|---|
| Monte Ponoig (1,182m) | 14.01.2020 14:25 | |
| Visits of other PBEs | El Maset (600m) | 14.01.2020 10:45 |
| Monte Ponoig - trail from southwest (885m) | 14.01.2020 10:45 | |
| Puig Campana - trail from northwest (600m) | 14.01.2020 10:45 | |
| Refugio Jose Manuel Vera Catral (800m) | 14.01.2020 10:45 |
Jeg hadde spart denne toppen i noen dager, mens vi var i Benidorm, for å kjenne litt på formen. Det var jo snakk om fort vekk en kilometer med høydemeter å overvinne, og seinest i jula hadde formen vært så dårlig at jeg hadde fryktet for hele Spania-turen. Men erfaringene til nå tilsa at jeg skulle klare brasene, og jeg hadde attpåtil funnet en variant på kartet som sparte meg for 200 hm - spennende!
Var litt spent på veien oppover, der jeg tok av på smale asfalterte veier uten skilt nordover etter Finestrat. Mange steder ønsket jeg ikke å møte motgående trafikk, og jeg var heldig, og slapp dette. Kjørte på en kombinasjon av Garmins håndholdte frilufts-gps og peakbook-appen med ferdig nedlasta kart over området, og fant egentlig greit fram til en liten og grei p-plass, som lå i skyggen av Puig Campana nå på formiddagen.
Nordvest-ruta med en tåpelig snarvei
En ganske grei sti ledet videre østover, noe tilgrodd et par steder, så langbukser var kjekt å gå med. Det var såpass kjølig her i skyggen at det gjorde meg ingenting å gå i langbukser, men seinere på dagen fikk jeg bruk for den smarte funksjonen på "Spania-buksene" mine, der legg-delene av plagget kan tas av med glidlås. Anbefales!
Etter 30 min i god fart nådde jeg nødbivuakken jeg hadde trodd var en skikkelig turisthytte. Så feil kan man ta. Her kom jeg inn på den merka stien jeg hadde lest mange benyttet som retur-rute, som går vest for hele toppen. Jeg burde her fulgt denne østover opp til Collado del Pouet, men oppdaget en umerka sti opp bratta sørover, og tenkte en snarvei ikke var så dumt. Men det var det. Det ble løst og mye vegetasjon etter hvert, og mange geitespor eller noe slikt ledet meg til slutt på avveier, slik at det ble regelrett krattkrig for å komme inn på den merka stien. Krattkrig i Spania er sjelden er positiv affære, da det er altfor mye som stikker!
Det var en lettelse å komme inn på den gul/hvit-merka stien, som stort sett var lettgått. Noen steder var det litt vondt å se merkinga, og en del ur og bar klippe kunne lede en på avveier, om en ikke fulgte litt med. Etter noen hundre høydemeter kom jeg endelig opp i sola, som varmet deilig!
Puig Campana - panoramautsikt
Oppe i sadelen mellom de to toppene, fulgte jeg stien kort mot sør, og ved stikrysset som ledet ned sørrenna, skiltet med "1km verticale" eller noe sånt, svingte jeg østover mot høyeste punkt. Underveis rekognoserte jeg med tanke på vesttoppen, som måtte ha en pf på rundt 50-70 meter, og var en kandidat for et besøk på returen. Men det så SVÆRT krevende ut å komme seg bort til denne - kunne bli spennende!
Jeg holdt fortsatt god fart, og var nesten litt overrasket da jeg nådde toppen på langt under to timer. Jammen var det forskjell fra formen i jula! Denne sykdommen (borreliose) er merkelig, med så varierende dagsform og perioder og ikke minst langvarig behandlingsløp. Var overmåte glad for å kunne få oppleve en slik tur som i dag! På toppen tok jeg et videopanorama:
Utforsking av egga mot vesttoppen
Jeg tuslet nå over en sekundærtopp like i vest, men da pf-en neppe er 20 m engang, gidder jeg ikke å opprette denne. Studerte terrenget mot vest, og lurte på om det var mulig å gå den egga uten tausikring? Nede i sadelen fant jeg et stitråkk som ledet opp mot brattveggen i vest, og det ble snart frisk klyveklatring opp i et skar. Her så jeg det ledet ned på skyggesiden et langt stykke; kanskje en sti som ledet til bunnen av Rolandsskaret? Men jeg prøvde meg heller langs egga bortover. Det gikk ikke mange meterne, før jeg ble betenkt: Jeg ante ikke om det gikk, hadde ikke tau, og det var så mye bort og opp og ned og hit og dit, at jeg fort ville glemme hvordan jeg skulle gå for å ta meg tilbake igjen... og så bare for en eventuell grønn nål?
Jeg snudde, og var allerede blitt litt usikker på hvor jeg hadde klyveklatret til nå. Fant ruta ned til sadelen igjen, og returnerte i god fart ned stien mot Collado del Pouet. Fortsatte litt på stien mot Monte Ponoig, før jeg tok en solid matpause i solhellinga. Du verden så godt bare å kunne sette seg ned på tur i januar, og kjenne på sola og varmen.
Monte Ponoig
Stien videre tok snart av ved en artig steinformasjon, og kort og bratt opp på ryggen, før man gikk litt ned på nordsiden, før en ny sti ledet østover. Nå fulgte en noe ensformig vandring/travers litt ned i nordflanken, før det ledet opp til toppen.
Jeg hadde moro av å følge toppen av vestegga ned igjen, i stedet for å gå den skyggefulle stien litt nede i flanken. Et par steder bød på artig småklyving, og et sted lå det slengt en slags trillebag (!) med noe tøy og en plastikkleke av alle ting! Hvordan havner slikt oppi her?
Jeg vurderte å følge vestryggen opp og ned over Pas de la Rabosa på returen, men da jeg ikke fant noen sti, kjørte jeg "safe" og fulgte samme sti ned til nødbivuakken igjen, og videre til bilen.
Dette var en kjempetur, et flott minne, og svært gledelig å kunne klare!
User comments