Norsken og dansken på Glittertind (29.06.2019)  

Turdag 2 med dansken og norsken

Lørdag morgen var det tid for tur nummer 2 på vårt besøk i Jotunheimen, denne forsommeren. Både dansken og jeg hadde nok sovet bedre netter tidligere. Om det var spenningen på hva som ventet oss i fjellet eller dårlige senger, konkluderte vi egentlig aldri.

Selv om jeg hadde klokka på 07:00, så våknet jeg 06:55 av en lyd fra telefonen til dansken – og selv om det var en tømmervegg i mellom våre senger – så våknet jeg altså.

Jeg stod opp og han var også i gang, og det var to trøtte typer som kunne ønske hverandre en god morgen (god og god….ja, ja).

Forrige turdag, vi hadde en hviledag i mellom, kunne jeg friste med havregrøt i posjonspakker – men dette var ikke særlig populært hos dansken. Uten dansk rugbrød kunne det være det samme, mente han – og jeg må innrømme at det heller ikke fristet så mye med tørr grøt denne morgenen. Så det ble norsk grovbrød på meg og dansk rugbrød på han. Sekker ble pakket, vann ble gjort klart, og vi gikk til bilen for å kjøre mot Nasjonalparkgrensa mot Glitterheim. Turen, to dager tidligere til Besshøe, satt fortsatt i beina, men ikke verre enn at vi mente det skulle gå helt greit.

Dansken hadde et sterkt ønske om å se elg, som jo ikke finnes i Danmark. Dette har jeg aldri tenkt over før, og jeg som har vokst opp på bygda på Østlandet – er ikke elg veldig eksotisk. Men jeg sa at på mine to turer inn mot Glitterheim, så har jeg sett elg hele 4 ganger. Med andre ord både på vei inn og ut – begge ganger. Så da vi kjørte mot Randsverk og etter hvert tok av inn mot Glitterheim, så var vi ganske så optimistiske med tanke på å se skogens konge. Skuffelsen var derfor ganske stor da det ikke var noen elg på vei innover. Ei heller reinsdyr og kanskje dette hadde med at porten oppe på fjellet også var åpen og at det er feil årstid.

Vel framme ved parkeringen, så var vi effektive og kom i vei ganske raskt. Jeg var jo her på høsten i fjor og husker det myldret av sykler, men i dag var det relativt lite utvalg. Kanskje ikke mer enn ti sykler. Jeg fant en bra en til dansken og tok en tilfeldig en til meg. Etter litt sykling fant jeg ut at det nok ikke var så tilfeldig likevel. Pedalene var skjeve, giret virket ikke, setet var hullete og som å sitte på en våt svamp samt at bremsene, som egentlig ikke virket, hang innpå forhjulet. Jaja, tenkte jeg – det er jo ikke så lange veien – og å snu og finne en bedre sykkel er vel ikke noen vits i å gjøre. Men jeg hatet, og hatet vokste i takt med den økende motvinden. Jeg syuklet litt og trillet litt og syklet litt og trillet litt. En hel time (!!!) tok det å komme seg inn til Glitterheim – det ville antakelig gått greiere å gå hele veien. Da vi endelig kom fram var vi svette, slitne og lei – men likevel var det deilig å kunne sette fra seg faenskapen og starte på vandringen.

På turen for to dager siden så innrømte dansken at han flere ganger vurderte å gi seg på den (iflg han) «uendelige turen til toppen», men jeg hadde med vilje lagt opp besøket vårt slik at den hardeste turen taes først.

Klokka var ca 10:00 da vi startet å gå og det var en del folk som allerede var kommet av sted. Blant annet en turgruppe vi så da vi syklet inn mot Glitterheim. En liten familie med voksen datter la i vei samtidig som oss, og de så spreke ut. Like før oss gikk tre relativt unge gutter og et stykke opp i lia så vi turgruppen. Familien på tre gikk fra oss ganske fort, mens vi raskt tok igjen de tre guttene. Så måtte vi ordne litt og de tok oss igjen og vi lå rett bak de en liten stund før de også måtte ordne litt med klær. Da de var ferdige ble de bare lenger og lenger bak oss samt at vi stadig tok innpå turgruppen. Dette ga litt boost til dansken – og jeg syntes vi hadde bra tempo.

Etter hvert tok vi igjen turgruppen, og ytterligere noen folk. Blant annet en gruppe som var flere familier, med barn – på tur, som satt og tok et matstopp på ca 1.800 meters høyde. Jeg så ikke så nøye på de, men skulle møte de igjen senere.

Skyer eller tåke på toppen kom og gikk litt, men vi så ofte målet. Og som alltid i fjellet, virker det ikke så langt, selv om det er ganske så langt. Innimellom måtte vi over noen snøflekker, men stort sett var det helt snøfritt helt opp til 2.200 meter. Derfra og opp var det for det meste snø. Glatt og litt våt snø. Å gå i slike spor og å måtte sette en fot foran den andre gir jo assosiasjoner til catwalken, men ingen grasiøsitet å spore hos oss to karene selvsagt…

Men selv om det er tungt å gå i snøen så ga det oss ny boost igjen å nærme oss såpass raskt. Nå pekte jo stien rett mot målet og vi «spiste» meter for meter på GPS’en. Fra ca 7-800 meter før toppen ble vi tatt igjen av to av ungene fra familien (som vi gikk forbi lenger ned) som nå hadde skikkelig los på toppen. En av pappaene prøvde å holde følge med guttungene, men hadde ikke sjanse. Så vi gikk og pratet litt med han, først jeg og så dansken. Ungene nådde toppen først, så jeg – så dansken og han knelte for å være der oppe. Så ble det litt tvil om det var den første eller andre «knausen» som faktisk er toppen. Pinnen som lå her i fjor høst ligger nok nå langt under snøen, men kartet viser den første toppen.

Dansken hadde ikke trua på at turen opp skulle ta bare 3 timer, ei heller på veien opp, men da vi var på toppen så vi at vi hadde gått i 3 timer og 5 minutter. Han ble veldig fornøyd med dette, og frustrasjonen fra Besshøe turen var for lengst fortrengt. Men som danske i fjellet må man tåle en del «Himmelbjerg-kommentarer». I Norge tror vi jo at Himmelbjerget med sine 147 meter er Danmarks høyeste fjell, selv om det kun er den sjette høyeste toppen (knausen) i Danmark. Møllehøj på sine 171 meter er den høyeste!

På vei ned igjen kom familien på tre og rett etter oss kom hele flokken av familiegruppa. Så hørte jeg plutselig noen si navnet mitt og der sto en av pappaene fra fotballaget til mine sønner og hans sønn. En «nabo» var en del av familiegruppa og vi slo av en morsom prat på toppen. De hadde overnattet på Glitterheim og hadde gått ut litt før oss fra morran av.

Været var helt strålende men det var noen skyer som nærmet seg. Og da vi gikk ned et stykke for å finne steiner å sitte på til lunsj – så ble toppen dekket i hvite skyer. Så 10 minutter etter vår ankomst under skyfri himmel, så kunne man ikke se noen ting.

Familieflokken kom etter oss og satte seg ned i samme steinura som oss for å spise. Det var en morsom gjeng. Sikkert 30 personer med masse lyd, latter og glede.

Vi, som veldig mange andre, hadde med rumpe-racere for å ake ned. Det så bratt og skummelt ut og dansken og jeg gikk litt lenger ned etter matpausen. Oppe i tåka hørte vi skrål og latter, og der kom familiegruppen på sine akebrett og vi var midt i det hele. Det var skikkelig morsomt, men vått å ake. Snøen var litt våt og råtten så det var klart best å ake i andres spor. Så pappaen jeg kjente kom i full fart og jeg fulgte hans spor.

Vi akte vel i ca 1,5 km før dansken og jeg valgte å gå over en morene og inn igjen mot stien. Familiene akte videre ned noen hundre meter, men da kom de mye lavere enn oss. Vi valgte vår rute for å ikke måtte gå opp igjen og jeg var usikker på «veien» ned fra snøen mot Steinbuvatnet. Familiene så vi ikke igjen, så vi velger å tro at det var smart av oss å ta den veien vi gjorde.

Tilbake på Glitterheim ca klokka 15:15. Der fant vi oss nå noen skikkelige sykler, og vi syklet tilbake til bilen på kun 25 minutter.

© Jarle Flaglien

© Jarle Flaglien

© Jarle Flaglien

© Jarle Flaglien

© Jarle Flaglien

© Jarle Flaglien

© Jarle Flaglien

Startzeitpunkt	29.06.2019 08:59 (UTC+01:00 SZ)
Endzeitpunkt	29.06.2019 15:45 (UTC+01:00 SZ)
Gesamtzeit	6h 46min
Zeit in Bewegung	5h 35min
Pausenzeit	1h 10min
Gesamtschnitt	4,1km/h
Bewegungsschnitt	5,0km/h
Entfernung	27,8km
Höhenmeter	1.408m