Byjenten fra Bergen

Hei!

Grunnen til at brukernavnet mitt er "baltopaaventyr" er rett og slett fordi jeg syntes det føltes rart ut at jeg skulle skrive om meg selv. Da ble Balto en skjult fasade for mine turer. Balto er en blanding av Border Collie og Islandsk Fårehund, og jeg fikk han som en overraskelse på min 11-års dag. Jeg har med andre ord hatt han i over halve livet mitt. Balto skulle fylle 12 år året jeg startet med Peakbook (takket være oppmuntrende ord fra Sondre Kvambekk/500fjell), og tanken om å bevare minnene fra noen av turene vi har hatt sammen virket fornuftig. Balto bodde på den tiden sammen med meg i Førde hvor jeg studerte sykepleien, og derfor var det perfekt timing for å starte skrivingen som "baltopaaeventyr". Jeg startet nemlig å skrive som om det var Balto som skrev fra hans perspektiv, men etter hvert befant jeg meg på turer uten ham da han ikke bodde sammen med meg i Førde etter mitt første år der. Da ble jeg "tvunget" til å skrive som Karoline, og det ble mer og mer naturlig. Nå er Balto blitt såkalt pensjonist med diverse aldersrelaterte sykdommer som leddgikt og dårligere stamina for fjellturer. Han er fremdeles sprek for alderen, og fyller 14 år i år (2019).

Jeg er oppvokst som en "typisk" byjente fra Bergen som ble med familien på hytteturer av og til og turer på Smøråsfjellet. Interessen for fjelltur eller skogstur husker jeg som skiftende: enten hatet jeg det eller så syntes jeg at det var kjempegøy! I 4.klasse begynte jeg med basketball, og det tok etter hvert mye av min tid og energi. Fjelltur var en sjelden begivenhet. Etter hvert fikk familien seg hytte på Filefjell, og helger og ferier ble stadig mer preget av fjellturer til fots og på ski. Oss barna foretrakk selvfølgelig å stå i slalombakkene om vinteren, og laget oss en deal om å være med annenhver dag på langrenn og annenhver dag i bakken. Heldigvis hadde jeg Balto som kunne trekke meg oppover siden langrennsturene som regel startet med oppoverbakke. Hytten ble solgt i 2010, og basketball var i fokus på heltid. Fjelltur ble det igjen mindre av, men jeg var lettere å få med på tur. I 2013 dro jeg til USA for å gå på college og spille basketball. Du vet ikke hva du har før du mister det, for jeg begynte jaggu å savne norsk natur og fjellet. Programmer som "Lars Monsen" og "Eventyrjenter" ble plutselig favorittshowene mine. Etter at jeg kom hjem fra USA i 2015, begynte jeg å utforske mer av denne plutselig motivasjonen for å gå på tur. Sommeren før jeg dro til Førde for å studere, begynte jeg å utforske hvordan det var å sove i telt og turområder rundt i Bergen. I Førde hadde jeg aldri vært før, men jeg var lamslått av alle fjellene som omringet den lille byen. Uten bil ble det ikke mye varierte turer, men jeg prøvde å være litt kreativ. Våren 2017 møtte jeg Sondre Kvambekk, og da ble jeg opplyst om hva kommunetopper og 100mpf-topper var. Jeg forstod nok ikke helt greien i starten, men jeg klarte å bli hekta etter at jeg ble med i Peakbook. Der ga jakten for 100% en sterk driv og motivasjon.

Jeg er mer trygg til fots på sommerstid enn på ski på vinterstid, og derfor er jeg mer aktiv på kommunetoppjakt om sommeren. Etter jeg startet med Peakbook har det bare ballet på seg. Jeg har lyst til å oppleve mer av Norge, og jeg ønsker å utfordre meg selv. Jeg vil bli tryggere på vinterstid. Akkurat nå ligger hjertet mitt i Eidsbugarden og Jotunheimen generelt, men også Sunnmørsalpene har gitt meg hakeslepp. Det er sikkert flere slike plasser som venter på å bli oppdaget. Jeg gleder meg!

Klem Karro