Svalbard 2013 dagbok: Dag 6: Camp 5 - Perriertoppen - Camp 5 (27.04.2013)


Map
Ascents Perriertoppen (1,712m) 27.04.2013 17:35

Dag 6: Fra Camp 5 på Gallerbreen til Perriertoppen og tilbake

Fortsettelse fra Dag 5: Camp 4 - Newtontoppen - Camp 5. (Hele turrapporten begynner her)

Dag 6: Camp 5 - Perriertoppen - Camp 5
Dag 6: Camp 5 - Perriertoppen - Camp 5

Denne dagen bragte ikke det godværet vi håpet på. Det så forsåvidt lovende ut på morgenkvisten, men så kom tåka sigende. Helge var tydelig på at han ville ikke lede opp Perriertoppen uten sikt så vi besluttet å utsette fremstøtet. Camp 5 var på en måte en Advanced Base Camp, siden det bare var ca. 7km til toppen. Vi kunne altså nå frem og tilbake med lettere oppakning.

Etter en times tid var Helge av den oppfatning at vi burde i det minste forsøke. Så fikk vi heller snu om ikke været bedret seg. Alle var enige i dette og begynte å forberede avgang. Det var ikke spesielt moro å ligge i ro i teltet eller å stå ute å speide etter bjørn.

Camp 5 på Gallerbreen
Camp 5 på Gallerbreen

Det var bare ca. 6km fra Camp 5 til passet øst for Perriertoppen. Vi ble derfor enige om å legge alt klatreutstyret i EN pulk å ha lette ryggsekker. Pulken ble ganske tung og Helge meldte seg frivillig som trekkhest. Vi forlot Camp 5 mellom kl. 11:00 og 11:30. Nedstigningen mot Tryggvebreen var bratt men Helge hadde full kontroll på pulken.

Helge på vei ned fra Camp 5
Helge på vei ned fra Camp 5

Helges forslag om avreise i tjukk tåke var et glimrende forslag. Litt etter litt brøt sola igjennom og det tok ikke lang tid før de utrolige Atomfjellene dukket opp en etter en med blå himmel bak.

Jeg var helt bergtatt over den vakre naturen. Så fikk vi endelig betaling for strevet! Newtontoppen var allerede besøkt, og nå var vi på vei mot Perriertoppen. Når dagen var omme kunne vi kanskje feire at begge hovedmålene var nådd, i tillegg til godvær og en spektakulær natur!

På vei mot Perriertoppen
På vei mot Perriertoppen

Petter mente at sjansene for å stå på toppen av Perriertoppen i dag var GODE, og sa senere at det er nok ikke så mange som har besøkt både Newtontoppen og Perriertoppen i løpet av to dager.

Perriertoppen dukker opp foran oss
Perriertoppen dukker opp foran oss

For meg var denne dagen en GOD dag fra start til slutt. Kroppen fungerte godt og jeg hadde overskudd. Det var derfor naturlig at jeg hjalp Helge med å dra pulken opp den lange stigningen fra 780 moh til 1230 moh - passet der vi ville la ski og pulk stå igjen.

Dette var første gang på turen jeg hadde fått en sjans til en lengre prat med Helge. Det var egentlig ikke så rart at det hadde blitt slik, siden vi ikke delte telt og siden vi kun oppholdt oss i teltet når vi ikke gikk vakt. Det var veldig hyggelig for min del, og jeg tror også Helge både syntes det var fint å prate litt og få trekkhjelp.

Plutselig forsvant Helges venstre fot ned i en sprekk. Men "alarmen" gikk ikke av den grunn. Det var definitivt ikke et landskap som var preget av bresprekker så vi antok at det var et lite svakt punkt i snøen.

Til slutt kom vi opp til passet og kunne puste fornøyd ut. Helge gikk inn mot fjellet for å vurdere skredfare. Han kom tilbake etter en stund og meldte om gode forhold i bakken...

Knallhardt arbeid med et stort smil!
Knallhardt arbeid med et stort smil!

Jeg så opp mot det "hvite monsteret" (altså Perriertoppen) foran meg og anslo nedre halvdel til å være en enkel spasertur. Øvre del var vanskeligere å vurdere, men jeg kjente det kriblet i magen. Bratte snøflanker er ikke det morsomste jeg vet, men siden jeg hadde to isøkser antok jeg at jeg kom til å føle meg trygg oppi der.

Men det fikk jeg aldri svaret på. Da vi kom til øvre del av bakken ville Helge at vi skulle gå i tau. Han tenkte primært på Geir Åke og Petter som kun hadde en øks hver. Det var såpass bratt at kun en øks var i gråsonen. Og det øverste laget i snøen kunne lett bryte av. Ingen vits i å ta noen sjanser.

Klatringen begynner
Klatringen begynner

Etter trygg og sikker klatring ankom vi toppen ca. 17:35. Vinden gjorde det temmelig kjølig her oppe så vi ble ikke lenger enn vi måtte. Det var uansett et stort øyeblikk for meg å være her, og jeg tror ikke jeg var den eneste som følte det slik...

Geir Åke, Helge og Petter på Perriertoppen
Geir Åke, Helge og Petter på Perriertoppen

Så gikk vi de 4 taulengdene ned til den enkle delen av bakken. Humøret var selvsagt på topp og nå hadde vi en lang og deilig bakke å kjøre ned. Det var ikke vits i å tenke på siste bakken opp til Gallerbreen enda..

Så spente vi på oss skia og gled nedover breen. Petter tok pulken slik at Helge kunne få utøve litt skikkelig Telemark.

På vei over Tryggvebreen gikk vi forbi en teltleir som helt sikkert var den samme gjengen vi hadde sett på ski tidligere på dagen. Polarhundene stod bare å glodde på oss og var ikke mye til vakthunder. Men de vet vel forskjell på folk og bjørn. Etter hvert kom det folk ut fra teltene og vi hadde en prat med de. Det var to guider og to klienter som var ute på skitur i Atomfjellene.

Panorama fra Tryggvebreen
Panorama fra Tryggvebreen

Så nærmet bakken mot Gallerbreen seg. Helge tok over pulken og jeg hjalp til å dra med tau. Det var et ubeskrivelig slit men vi fikk pulken opp til slutt og kunne gå til sengs - svært fornøyd med en innholdsrik dag. Jeg kjente på kroppen at det manglet både mat og drikke, i tillegg til at jeg var iskald fra topp til tå. Unnet meg derfor å sove i dunjakka og med varmeflaske ved bena helt til kl. 02:50 da det var min tur til å gå bjørnevakt...

Fortsettelse: Dag 7: Camp 5 - Camp 6 v/Stuttbreen

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.