Skitur over Kalvehøgde i drømmepåskevær (23.03.2016)  

© Alex

Forord

Tradisjonen tro ble påsken tilbrakt på Beitostølen. Tanken bak turen til 2000-metertoppene i Jotunheimen kom mandag i påskeuken, 21. mars, to dager før turen ble en realitet. Etter å ha sett på time-for-time-varselet de neste 48 timene på yr.no, kom jeg på tanken om at en lang dagstur til 2000-metertoppene i Gjendealpene helt sørøst i Jotunheimen kunne bli en reell mulighet. Det var ikke første gangen jeg hadde gått på ski fra Beitostølen til en 2000-metertopp i Jotunheimen. For to år siden, i slutten av mars 2014 besteg jeg Rasletinden på en totalt 13 timer lang tur, da jeg gikk 60 km på ski og klatret 1800 høydemeter. Jeg var forberedt på at dagsturen i påsken ville bli lang og at formen måtte være god for at turen kunne gjennomføres. Hittil i vinter har jeg gått mer enn 700 km på ski, så forholdene skulle ligge til rette for at jeg kunne realisere denne drøye dagsturen, i hvert fall gi det et forsøk.

Motivasjonen bak skituren var at jeg de siste to årene i påsken har besteget 2000-metertoppene på Kalvehøgdemassivet på dagstur med buss til Valdresflya (1389 moh) og med retur til Beitostølen (970 moh). Disse turene har vært på 10 timer og ca. 50 km hver. Skiturene ble gått på påskenes fineste dager værmessig, og de har gitt meg stor skiglede med uforglemmelige minner og høy mestringsfølelse. Langturer på ski i høyfjellet er noe jeg liker svært godt, og opplevelsen blir klart spesielt flott på finværsdager. Selv om fylkesveien over Valdresflya fortsatt var vinterstengt i årets påske (åpner ikke før 1. april), skulle ikke dette hindre meg i å nå en 2000-metertopp!

Påsken hadde startet ustabilt med en vest-nordvestlig bris og med opp til kuling i høyfjellet. Det skiftende og ustabile været så ut til å ta en kort pause onsdag 23. mars, da det var meldt en svak høytrykksrygg som kom inn over Sør-Norge vestfra. Det var meldt klarvær fra sent om ettermiddagen tirsdag 22. mars, og klart vær resten av natten. Vinden skulle blåse bris fra nordvest og nord om natten med kuling på de høyeste toppene, men fra sist på natten eller tidlig på morgenen onsdag 23. mars var det meldt avtagende sørlig vind som skulle forbli svak resten av dagen. Finværet var forventet å holde hele onsdag, men med gradvis tilskyende vær fra vest utover dagen. Yr.no meldte delvis skyet vær fra omkring midt på dagen. Det fine været som var meldt og i kombinasjon med fullmåne kl. 13 onsdag, gjorde at jeg ønsket å starte turen ekstra tidlig, natten til onsdag.

© yr.no

Dagen før, tirsdag 22. mars, gikk jeg en kort halvannentimes ettermiddagsskitur på fjellski til Melbyfjellet (1127 moh) for å teste skiføret. Det var hardt skareføre med noe dårlig feste oppover, men god gli nedover på det harde underlaget. Været klarnet mer og mer opp underveis på turen, fra skyet til lettskyet. Omkring solnedgang kom en nesten 100 % fullmåne opp fra øst. Senere utover kvelden ble det gradvis mindre skyer og det nærmet seg helt skyfritt.

Jeg pakket sekken klar tirsdag kveld, og her er pakkelisten:

- Stor dagstursekk
- Sitteunderlag
- Kart
- Matpakker
- 2 vannflasker
- Kvikklunsj
- Appelsin
- Kjeks
- Stor dunjakke
- Ekstra varme votter
- GPS
- Batterier
- Førstehjelp
- Sportsteip
- Spade
- Skismøring (voks og klister)
- Langfeller
- Solbriller
- Solkrem
- Mobil med høretelefoner
- Speilreflekskamera

Natt til onsdag – Til fots på bilveien til Båtskaret i stille, klart fullmånevær

Mobilalarmen ble satt til vekking allerede kl. 3. Det gikk greit å stå opp til tross for at det ble en meget kort natt, men motivasjonen var stor for dagens tur. Ute lyste den vakre fullmånen over Slettefjell i sydvest inn i stuevinduene, og fjellene var å se i alle retninger. Sekken var pakket og klar, med spaden og de sammenslåtte stavene festet på den ene siden av sekken og fjellskiene på den andre siden. Så var det klart for avgang like etter kl. 3.30.

Ute var det ikke en lyd å høre. Hytteområdet og hele Beitostølen generelt var helt fullpakket med folk som tilbringer ferien i påskefjellet. Likevel føltes det ut som om fjellandsbyen hadde gått i hi, og ja, det var jo riktignok midt på natten, så det var jo ikke uten grunn at det var såpass stille. Jeg la i vei til fots på tørr asfalt oppover fortauet langs fylkesvei 51 mot Garli parkering der den vinterstengte bommen stopper all trafikk videre nordover. Møtte ikke på en eneste bil opp til Garli, heller ikke et menneske eller en hund var å se eller høre. Det var kun lyden av den knirkende sekken på ryggen, ikke et vindpust i luften. Været var helt skyfritt og stjerneklart. Temperaturen var ca. 6-7 minusgrader, så det føltes ikke spesielt kaldt. Fullmånen lyste flott opp, så hodelykt var helt unødvendig, og det hadde jeg heller ikke tatt med pga. det klare været. I tillegg visste jeg at fullmånen ville være oppe på himmelen helt frem til soloppgang i 6-tiden.

Kl. 4 var jeg ved Garli parkering og forlot dermed ”sivilisasjonen”. Jeg fulgte den ferdigbrøytede bilveien på tørr og fin asfalt til fots. Det var en vakker stemning ute med den flotte store fullmånen over Slettefjell og Mugnetind (1737 moh) i sydvest som lyste pent over vinterlandskapet. Veien var mørk og synlig og måneskyggen av snøkanten gjorde at jeg holdt meg på midten eller til høyre på veien oppover mot Båtskaret og i retning Bitihorn (1607 moh). Jeg la merke til at det var lys i stølene nede ved Smørkoll og i Båtskarstølane, men fortsatt ingen lyd, bare den svake lyden av fotskrittene mine oppover bilveien og den knirkende sekken bak på ryggen.

Ved Båtskarstølene fikk jeg se dagens første blå himmellys komme opp bak i horisonten over Heklefjell i øst. Jeg løsnet skiene og justerte stavene fra sekken i det siste månelyset som skinte over bilveien i Båtskaret, før Bitihorn etterpå skygget foran månen. I selve Båtskaret under foten av Bitihorn var veien ikke lenger kjørt opp, og her stod det en eller to biler og beltebiler som frakter folk videre bort til Bygdin. Dette var turens mørkeste sted, så det var litt vanskelig å se hvor jeg skulle gå for å følge beltebilsporet ned mot Bygdin, men det gikk helt fint siden det kun var litt uklart i begynnelsen. Klokken var blitt nesten 5 da jeg spente på meg fjellskiene og satte kursen nedover mot Bygdin.

I den tidlige skumring – På ski fra Båtskaret til Bygdin

Det gikk raskt nedover på ski på beltebilsporet fra Båtskaret og ned til Bygdin. Det blå lyset i øst ble gradvis sterkere, og det var tydelig at en ny dag var i gang. Nede ved Sameleiren fikk jeg øye på fullmånen igjen, da den stakk opp lavt over fjellene i vest. Skumringslyset hadde overtatt selve månelyset, så månen gav ikke så mye virke som tidligere. Da jeg passerte den siste svingen før Bygdin, dukket Bygdin Fjellhotell opp som et ”sovende og forlatt” hotell med kun et lite synlig utelys. Her er det riktignok mange fjellgjester i påsken, men ingen var utendørs så tidlig på morgenen. Kl. 5.30 var jeg fremme ved Fagerstrand, noen få hundremeter nord for Bygdin Hotell.

© Alex

© Alex

Før soloppgang og månenedgang – Opp og gjennom Heimre Fagerdalen

Ved Fagerstrand, i bunnen av den sydvendte bakken opp mot Heimre Fagerdalen, satte jeg langfeller på fjellskiene. Det var begynt å bli ordentlig lyst og jeg fulgte et gammelt skispor fra mildværsperioden i midten av mars oppover den bratte bakken, som har litt mer enn ca. 100 meters stigning. Denne veien opp er en snarvei mot de sørøstlige 2000-metertoppene i Gjendealpene når man kommer sørfra, og veien over Valdresflya er vinterstengt. Alternativet er å gå via Valdresflya eller Bygdisheim. Jeg var sikker på at ruten opp Heimre Fagerdalen var rassikker nå i påsken ettersom at mildværet i forrige uke med temperaturer på mer enn ti plussgrader hadde gjort snøen helt gjennomvåt. Nå som det hadde blitt kaldt med dagtemperaturer på kun opp til ca. 1-2 plussgrader og nattefrost, var snøen helt frosset og hard. I tillegg meldte varsom.no at snøskredfaren i Jotunheimen var 1, som betyr lav eller minimal. Den bratte passasjen opp til Heimre Fagerdalen er meget kort, jeg brukte ca. 10 minutter, så det gikk raskt oppover bakkene og inn i selve dalen.

© Alex

© Alex

Da jeg nådde sørøstenden av Heimre Fagerdalstjernet rett før kl. 6, tok jeg av langfellene og skled slakt, stedvis staket bortover den flate dalen på det harde skareføret. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor vakkert det var å gå innover Heimre Fagerdalen tidlig denne morgenen, og det gikk fort unna på det harde føret. I nordvestenden av Heimre Fagerdalstjernet fikk jeg plutselig øye på den store fullmånen, som nå befant seg kun noen få grader over horisonten i vest. Månen lå lavt over fjellene på sørsiden av Bygdin i en mørk, blå himmel i bakgrunnen. Rett over månen var fargen lilla, lenger opp rosa, og enda høyere opp lyseblå. Månen var i ferd med å gå ned i vest, mens solen var på vei opp i øst. Dette er et fenomen som gjerne oppstår i de dager med fullmåne. Jeg var virkelig heldig at jeg fikk med meg den flotte månenedgangen, da det faktisk var helt tilfeldig og på ingen måte planlagt. Landskapet føltes så øde og vilt, og det var ganske spesielt å befinne seg så langt inn i høyfjellet såpass tidlig på dagen. Idet månen gikk ned over fjellene på sørsiden av Bygdin, viste de første solstrålene seg på 2000-metertoppene Torfinnstindane og Nørdre Kalvehølotinden kl. 6.15. Jeg gikk rett mot de høye fjellene som ble lyst opp av det svake sollyset som skinte på dem.

© Alex

Innerst i Heimre Fagerdalen, rett øst for Synbekknuppane, der oppstigningen mot nordvest begynte, festet jeg på langfellene igjen. Videre gikk det slakt oppover med kryssing av Breiløypa. Her var det et lite vinddrag i luften fra en nordlig retning, men det var ikke særlig merkbart egentlig. Jeg ble gradvis raskt varm og peket ut et sted ved noen steiner i bunnen av Øystre Repefonnbekken hvor jeg skulle ta dagens første matpause. Ca. kl. 7 fikk jeg kjenne på dagens første sollys, og et kvarter etterpå satte jeg meg ned, nøt stillheten, det svake lyset og utsikten på ca. 1450 moh. Det var litt småkaldt, så jeg måtte frem med dunjakken, men det smakte godt med et måltid etter å ha gått 3,5 timer siden start. Været var nydelig med ikke en sky på himmelen, og jeg skjønte at finværet kom til å vare en god stund utover dagen og at det gradvis skulle bli varmere som timene gikk.

© Alex

© Alex

Opp Øystre Repefonnbekken med rett kurs mot 2000 meter

Etter et godt kvarters pause satte jeg kursen rett oppover Øystre Repefonnbekken, en drøy og lang motbakke opp til ca. 1800 moh. Jeg måtte ta av meg fleecejakken og skifte til en mindre varm lue. Ble ikke særlig svett i grunnen, men kaldt var det uansett ikke. Solen skinte fint oppover bakkene, og skiføret ble gradvis bedre med et lite lag nysnø oppå den harde skaren jo høyere opp jeg kom. Formen kjentes fortsatt bra, og jeg var overraskende ikke noe særlig sliten da den første langbakken var unnagjort etter ca. tre kvarter, kl. 8.15. Her begynte langfellene å få dårlig feste, da de ikke ville klistre seg til skiene. Dermed ble jeg nødt til å feste dem med sportsteip i rundt tre omganger, siden teipen hadde en tendens til å løsne. Bortsett fra litt dårligere feste oppover til sadelen mellom Kalvehøgde Ø2 (2088 moh) og Rasletinden (2105 moh), gikk det fint opp den siste drøye motbakken. Jeg var oppe på 2000 meters høyde allerede kl. 8.45. Derfra gikk det lett opp til dagens første 2000-metertopp; Kalvehøgde Ø2 kl. 9, og deretter videre opp til Mugna (2159 moh) 20 minutter senere. På Mugna er det nydelig utsikt innover Leirungsdalen og Jotunheimen, og det var nesten ikke en sky å se i horisonten. Det var tidlig på dagen og nå kunne jeg bare kose meg videre på Norges tak!

© Alex

Fra Mugna (2159 moh) til Austre Kalvehøgde (2178 moh)

Det ble en kort pause på Mugna (2159 moh) før ferden videre gikk sørvestover mot Austre Kalvehøgde. Denne passasjen er relativt smal og jeg viste stor forsiktighet, da det er stupbratt ned på nordsiden mot Leirungsbrean med risiko for overhengende skavler, og samtidig bratt ned på sydsiden ned mot Kalvehøgdbreene. Selve passasjen er kort og kan oppleves litt ekkel på isete føre, men i dag lå det et lite lag med nysnø som gjorde det mykt og greit å komme seg over til Austre Kalvehøgde (2178 moh). Jeg nådde toppen kl. 9.45. Det var et gammelt skispor som gikk opp til toppen, antagelig fra tidligere i mars, så jeg var tydeligvis ikke førstemann til å bestige toppen i år.

© Alex

Ved varden på toppen av Austre Kalvehøgde tok jeg dagens andre matpause. Vinden var helt fraværende og solen varmet godt, til tross for at det sikkert var nesten -10 grader. Jeg tok på solkrem, koste meg i stillheten og nøt utsikten mot de lavereliggende toppene og landskapet i sør nedover i Valdres, og Jotunheimens ville og storslagne natur mot nord. Kalvehøgdemassivet har en fantastisk kontrast mellom sør og nord!

Fra Austre Kalvehøgde (2178 moh) til Vestre Kalvehøgde (2208 moh)

Videre fra Austre Kalvehøgde bar jeg skiene ned fra Austre Kalvehøgde og tok dem på igjen på flaten ved Midtre Kalvehøgde. Derfra gikk jeg på ski bort til siste bakken før oppstigningen til Vestre Kalvehøgde (2208 moh). Her satte jeg fra meg skiene og gikk til toppen til fots. Det lille laget med nysnø som hadde kommet, gjorde at det var litt tyngre å gå opp siste biten til dagens høyeste punkt, men ikke spesielt problematisk. Formen var faktisk fortsatt overraskende bra og jeg følte meg ikke noe særlig sliten, til tross for at jeg nå hadde vært ute i 7,5 timer. Jeg stod på toppen litt etter kl. 11. Her ble det en lang og fin matpause, og i tillegg tok jeg en del bilder. Det var ingen skispor å se opp til Vestre Kalvehøgde, så det er godt mulig at jeg var den første til å bestige denne toppen i år. Utsikten er vakker fra toppen, og man har utsyn til utrolig mange 2000-metertopper. Det var helt vindstille og solen strålte høyt på en skyfri himmel. Stemning!

© Alex

© Alex

Returen tilbake

Jeg fulgte samme veien tilbake over Austre Kalvehøgde, Mugna, Kalvehøgde Ø2 og ned Øystre Repefonnbekken. Da jeg kom til Kalvehøgde Ø2 tok jeg av langfellene og stod sikksakk ned på ski hele veien ned til Bygdisheim. På vei ned så jeg personer som kom opp til sadelen mellom Kalvehøgde Ø2 og Rasletinden, to på fjellski og én på randonee. Sporene deres hadde fulgt mine, så de hadde kommet opp Øystre Repefonnbekken. Lenger nede i Øystre Repefonnbekken kom det flere folk på vei oppover, alle på fjellski eller langrennski. De hadde alle sammen antagelig kommet opp fra Bygdin eller Bygdisheim.

© Alex

© Alex

Nedkjøring gikk fint uten fall. Det ble mange store svinger på det harde føret. I høyden over ca. 1700 moh var føret mange steder mykt med litt nysnø, lenger nede var det hardt skareføre. Jeg tok en matpause på samme sted som der dagens første ble foretatt, på ca. 1450 moh.

Jeg valgte å stå på ski ned til Bygdisheim for å unngå den bratte bakken ned fra Heimre Fagerdalen til Bygdin. Det hadde sikkert gått fint å gå ned der også, men jeg hadde lyst til å få en litt lenger sammenhengende nedkjøring. Hvis jeg hadde hatt randoneeski hadde det vært en flott lang nedkjøring på mer enn 1000 høydemeter, fra over 2000 moh til 1060 moh. Jeg var nede ved Bygdisheim kl. 14.45.

© Alex

Fra Bygdisheim måtte jeg stake på hardt, isete og dårlig skiføre på scooterspor bort til Bygdin langs den private sommerbilveien som går langs vannkanten. Det gikk raskt unna til Bygdin. Videre fulgte jeg skiløype Rød 2 fra Bygdin langs Vinstervatn tilbake til Beitostølen. Jeg tok dagens siste matpause ved skiløypen ved Veslefjorden og hadde nesten glemt hvor mange timer jeg hadde vært ute på ski. Formen var fortsatt god og siste biten tilbake til Beitostølen gikk fort unna på et greit skiføre i sporet, mye staking og litt bakglatt. På Beitostølen hadde det vært opp til 2 plussgrader på det varmeste i dag, så det var nok i grunnen klisterføre, men jeg følte ikke at det var nødvendig å smøre med det. Jeg smurte ikke skiene en eneste gang i dag.

Da jeg var fremme på Beitostølen kl. 17.15 var det begynt å komme et svakt skylag mot vest, men solen skinte fortsatt og jeg kunne se tilbake på et fantastisk skieventyr til Jotunheimens høye tinder – påskens flotteste tur på påskens fineste dag værmessig.

Totalt ble turen på 13,5 timer, 65 km og 2100 høydemeter. Ny dagsturrekord!

Etterord

Skituren til Kalvehøgde i påsken 2016 er en av de flotteste langturene jeg har gått. Turlengden gav meg muligheten til å oppleve fjellet på svært forskjellige tider av døgnet på en og samme tur; fra fullmånelys om natten som lyste opp vinterlandskapet, til påskesol om dagen som varmet godt i ansiktet. Forutsetningen for at en slik lang topptur kan gjennomføres er at man er motivert til faktisk å gjennomføre turen, og samtidig at man har tilstrekkelig kunnskap til å ferdes alene i fjellet. God trening på forhånd og generell bra fysikk er også viktige momenter. Dessuten skal man ikke glemme at vinterfjellet krever å ha medbrakt riktig og tilstrekkelig utstyr. Andre faktorer inkluderer også at man til enhver tid skal melde fra hvor du går, samt ta hensyn til værmeldingene og snøskredfaren.

En uforglemmelig dag i vakre Jotunheimen!

Kart og GPS