Bylevada (29.04.2022)

I går gikk vi Levada dos 25 Fontes

Bylevadaen høres kjedelig ut, men indre deler er den mest spektakulære jeg har gått på øya. Dessverre er anlegget i forfall. Ann Kristin og jeg gikk den til sperringen i 2014, men da passerte vi virkelig spektakulære partier høyt oppe i en stupbratt fjellside. Vi prøvde i 2020, men ga opp bare halvveis da det ble sent og Halvor syntes det var for risikabelt. Så i år var det et nytt forsøk.

Ann Kristin ble igjen i Funchal, mens Heidi og jeg tok bilen og kjørte så langt det går. Heidi ventet der vi snudde for to år siden. Jeg tok meg forsiktig videre. Det er ikke ryddet vegetasjon, så det rant masse vann rett ned i levadaen på noen strekninger. Jeg angret på at jeg ikke tok regntøy, og ble gjennomvåt. Forbi det våteste partiet er det plutselig opp 10-20 høydemeter opp en dårlig vedlikeholdt sementtrapp. Rekkverket der er ikke det det engang var. Så er det gjennom en bred tunnel der en trenger lys (her gikk GPS'en litt bananas), og en går på nytt ned og opp igjen 10 meter. Men så er levadaen tørr og vokser igjen. Jeg tok meg videre et stykke. Krabbet gjennom bambuslignende kratt, men da kanalen plutselig gikk oppover ble jeg overbevist om at jeg hadde gått feil og trodde riktig levada lå lavere nede. Det viste seg å være feil, jeg hadde bare dårlig minne fra 2014 turen. Hadde jeg bushet 100 m til ville jeg kommet til de verste stupene. Men dit kom jeg ikke, og jeg aner ikke tilstanden der.

I stedet ble det retur til Heidi og tilbake samme vei. På tilbakeveien traff vi bonden på den lille bondegåden. Han bodde i byen, men hadde grønnsaker her og et lite hus hvor han hadde vokst opp. Ingen elektrisitet, selv i dag. Han hadde liten tro på fremtiden for bøndene på Madeira. Ingen gadd å slite som før, nå var det bare hotell!

Tilbake i Funchal lunsjet vi på Café Ritz med alt for store tunfisksmørbrød.

På ettermiddagen gikk vi lenger øst i Levada dos Tornos

© Ånund Sigurd Kvambekk

© Ånund Sigurd Kvambekk