Dåapma (06.04.2019)

image:TRefsnes_20190410_5cade98b22f15.jpg

© Trine Refsnes

© Trine Refsnes

© Trine Refsnes

© Trine Refsnes

© Trine Refsnes

Tidlig avgang med ferga fra Flakk kl 0700. Greit å beregne god tid når man skal på tur alene!
Parkerte på Momyran parkering. Hadde på forhånd ringt og hørt om det var kjørt scooterspor opp til Dåapma, som jeg hadde lest pleide å bli gjort. Fredag kveld sa den hyggelige mannen jeg var i kontakt med at det dessverre var for lite snø til at han hadde fått det til.
Veldig lite snø i starten, så jeg hadde forståelse for at det ikke hadde gått. Vel over den første myra var overraskelsen stor da jeg likevel fant et scooterspor, riktignok tint opp endel- men et spor jeg kunne følge ihvertfall, så jeg slapp å ha nesa i kartet hele tiden.
Veldig vekslende snøforhold, bra jeg startet tidlig så det ihvertfall var hardt det lille som var noen steder.
Første kjappe stopp tok jeg ved hytta som ligger i kanten ved nyvatnet. Strålende sol, så her måtte det solkrem på. Brukte vel en time ca inn dit. Her var scootersporet fint og tydelig.
Jeg gikk etter ruta til Gråbein, og hadde sett at han gikk over de neste to vannene. Jeg er redd for mye rart, og en av tingene er å gå på is. Svigersønn hadde fortalt meg at det var 40 cm tjukk i på omtrent samme høyde i Selbu, men svigermor var fortsatt skepp. Så da jeg kom til Litlnyvatnet, og scootersporet gikk over vannet- ble jeg skeptisk. Ikke visste jeg hvor gammel sporet var, og ikke hvor tjukk isen var. Våget meg utpå, ikke noen knaking, ikke noe overvann, bare snø. Så da skyndta jeg meg over :D
Å gå på tur alene er ikke like motiverende som sammen med noen. Turen blir både lengere og kjedeligere.
Og da jeg kom til Skurvvatnet savnet jeg virkelig noen å ta avgjørelse med. Gråbein hadde gått en annen vei over vannet enn scootersporet. Jeg følte scootersporet var det tryggeste, hadde vannet holdt en scooter måtte det vel holde meg også.
Så skrekken ble stor da sporet svingte rundt og tilbake midt utpå vannet! Målet var i sikte,skiløperen var skrekkslagen.....men f.....heller. Redselen var nok mest at jeg var alene om noe skulle gå galt. Og isen knaka jo ikke,det var ingen tegn til at den ikke skulle bære. Så da fortsatt jeg, og gikk i kanten av vannet etter at jeg kom i land nedenfor høyde 555, før jeg kom meg inn i sporet til Gråbein igjen.
Var på toppen 1301, dønn sliten. Først skitur iår, og utrent som fy. Vurderte derfor at Finnvollheia utgikk, jeg skulle tross alt komme meg tilbake også.
På retur hadde partiene med lite snø blitt enda verre, og det ble endel av med skiene innimellom. Det er bra det er meldt kald fram til påske, ellers tror jeg skiføret er over i nedre del av løypa ihvertfall til da.
Konklusjon: kjedelig å gå alene men mestringsfølelse over å fullføre. Masse ny læredom i å finne fram, og det var gøy!