Tøftfossen (Drivdalen) (08.02.2014)

Etter Kongsvollfossen i midten av januar har tiden gått med til å stelle 3 forfrosne tær. Nå var det imidlertid klart for nye støt med følelsen nesten tilbake i alle tær og nyinnkjøpte (varme) sko.

Gareth hadde vært opp Tøftfossen 3 ganger tidligere men var villig med på grytidlig start lørdag morgen. Lite trafikk og bra driv sørover E6. Vi tok av inn til togstasjonen på Drivstua og parkerte ved siden av en stor steinbygning tilhørende NSB. Det er kjørbar veg helt inn til der Grubbebekken starter men dette er en privat driftsveg som grunneieren ikke ønsker skal brukes av klatrere.

Relativ lang anmarsj opp til fossen. Vi gikk langs nevnte veg til vi krysset bekken og fulgte deretter høyre flanke hele vegen oppover. Rett før innsteget krysset vi over renna og opp til første standplass. Været nedi dalen og på den andre siden var supert med strålende sol. Vi befant oss imidlertid nå i skyggenes dal og her var det småkaldt.

Gareth tok de to første taulengdene. Jeg fikk æren av å ta crux-lengden midt i fossen. Her kan man bestemme vanskelighetsgraden selv. Tar man søyla helt i venstre kant er det nok solid 5'er-klatring, mens på høyre side er vi kanskje ned på 3-tallet. Jeg valgte en mellomting og det var hardt nok i dag.

Siste taulengde skal være bare kos, men med litt spenning rundt det å finne gode fester for standplass på toppen. Derfor hadde jeg tatt med et kilesett i sekken. Da jeg rundet opp og fikk se toppen så jeg imidlertid andre utfordringer; en stor skavl hang utover langs hele kanten. Det har tydligvis snødd litt på Dovre de siste dagene og vinden hadde fyllt igjen topprenna med snø og bygd solide skavler.
Jeg prøvde å gå rett opp som første forsøk. Stegjerna fikk en slags form for feste i nær vertikal fokksnø (ett steg opp, 3/4 tilbake) men øksene var det ingen hjelp i.. Med så bratt bakke ble det etterhvert umulig ikke å ha noe feste for øksene.
Kravlet meg ned igjen og ville prøve en miksvariant til venstre der noen bergnabber stakk frem. Kom et godt stykke opp men endte opp i noe som føltes som overheng med mye løs sten. Med 10-15 meter ned til siste sikring ble det for tøft.
Til slutt valgte jeg en variant til høyre, der jeg fikk kravlet meg opp på en slags smal rygg som gikk på skrå opp mot venstre innunder skavlen. Her var snøen litt mer hardpakket og jeg fikk litt feste med armer og ben. Helt i enden fikk jeg bruk for alle cm som kunne strekkes ut av kroppen og fikk hektet ei øks i noen bergformasjoner over kanten og kunne dra meg opp. Puh...!
Neste utfordring var å finne sikring. Jeg ville ikke ta opp Gareth med en provisorisk løsning her, men kileplasser for belastning utover var umulig å finne. Til slutt fant jeg en solid bergnabb godt inne på platået (tauet i helstrekk) som ble bombesikring med ei kaftig 120-slynge over. Gareth kom etter i fin stil, og vi kunne pakke sammen tau og utstyr. Stegjerna ble imidlertid beholdt på en god stund videre.

Retur via en lang bue nordover inne på platået før vi gikk ned noen bratte snøflanker og etterhvert inn på ryggen vi hadde fulgt oppover.

Sola hadde forsvunnet da vi kom ned til bilen igjen men vi hadde dagslys nesten til vi var hjemme igjen. 11 timer med kjøring, et par Statoil-stopper og selve turen er ikke værst. En fantastisk flott dag på tur!

Vi spottet forøvrig et par interessante linjer på den andre siden av dalen, som ikke er satt opp i føreren. Det kan fort bli neste rute i Drivdalen nå som begge klassikerene er unnagjort.

Planen var å ta en god del film i dag og mange bilder. Kameraet mitt var imidlertid ikke med på den planen...